Dette er ei liste over Norges største isbreer basert på NVEs kartlegging av alle norske breer ved hjelp av satellittbilder fra perioden 1999–2006.
På bakgrunn av tellingen ble det definert 2534 isbreer, hvorav 1252 lå i Sør-Norge og 1282 i Nord-Norge. Det samlede arealet som var dekket av breer og flerårige snøfelt var 2692 km², noe som tilsvarer 0,7 % av Norges samlede landareal. 57 % av isbrearealet befant seg seg i Sør-Norge. De to foregående breatlasene inkluderte kun 1627 brer, den store forskjellen skyldes i hovedsak en metodeendring og at det nye breatlaset har tatt med flere små enheter. Den nye kartleggingen anslår så langt at Norges brearealet har minket med ca. 12 prosent i perioden fra 1960-tallet til den nye kartleggingen fra tiden 1999 til 2006.
Isbreene på Svalbard er ikke med på denne listen. Svalbards 2100 isbreer dekker nesten 60 % av landarealet. Den største er Austfonna på Nordaustlandet, som med sine omtrent 8450 km² er den nest største i Europa.
Norges hovedland hadde per 2006, 2 534 breer som dekket et areal på 2 692 km2 ± 81 km2. Litt over halvparten av dette breearealet var i Sør-Norge. I 2022 var anslaget økt i antall til 6 700, og redusert i areal til 2 328 km2 ± 70 km2. Isbreene dekker om lag 0,8 % av hovedlandet. I historisk tid hadde breene i Norge største utstrekning på 1700-tallet (den lille istiden) og moreneryggene fra rundt 1750 er ofte svært tydelige. Mellom 6000 år og 2000 f.Kr. var isbreene i hovedlandets fjellområder små eller helt borte. I middelalderen var breene små på grunn av varme somre.
På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km3. De store breene er platåbreer og kan være 500-600 meter tykke over en ofte sterkt kupert, alpint berggrunn. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. Engabreen ved Svartisen når nesten havnivå. Etter istiden forsvant trolig de fleste isbreer fra Norge, og de store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.
Breene på hovedlandet har over tid variert i utstrekning og nådde flere steder største utstrekning på 1700-tallet. Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. De tykke snølagene omdannes til is som begynner å sige nedover i terrenget når vekten blir stor nok. I sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. Isen skiftes stadig ut ved smelting nederst og tilvekst øverst, grensen mellom disse kalles likevektslinjen. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 m.o.h., i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Mellom 1960 og 1990 vokste breene på Vestlandet, mens breene øst for vannskillet krympet. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag. Vassdrag i områder med breer har jevnt over større vannføring enn vassdrag som ikke drenerer breer. Den eldste isen i norske breer er 700 til 1000 år gammel.