| Norges konge | |||
|---|---|---|---|
 | |||
.jpg) | |||
| Sittende Haakon VIII siden 28. august 2026 | |||
| Type | monark | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Tiltaleform | Majestet | ||
| Residens | Se liste | ||
| Etablert | 872 | ||
| Første embetsholder | Harald Hårfagre | ||
| Flagg | |||
 | |||
| Nettsted | kongehuset.no | ||
Norges konge er Norges statsoverhode, juridiske suveren og den øverste symbolske leder for den utøvende makt, Kongen i statsråd. Haakon VIII har vært Norges konge siden 2026.
I praksis er det regjeringen som utøver styresmakten, noe som har vært tilfelle siden unionen med Sverige ble oppløst 7. juni 1905. At Kongen er statsoverhode, innebærer at han må signere alle regjeringens offisielle beslutninger, såkalte kongelige resolusjoner, samt sanksjonere lover vedtatt av Stortinget. Dette gjøres normalt ved de faste møtene i Statsrådet (Kongen og regjeringen) på Slottet. Kongens rolle her betegnes som Kongen i statsråd.
Etter Grunnlovens § 9 skal en ny konge kort etter tiltredelse avlegge ed for Stortinget. Dette er en konstitusjonell handling der kongen forplikter seg til Grunnloven og landets øvrige lover. Christian Frederik avla ed til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Harald avla ed 21. januar 1991 samtidig som stortingspresident Jo Benkow offisielt informerte Stortinget om at Olav var død. Når en sittende konge dør blir den neste i arverekken automatisk og umiddelbart ny konge, hvorpå den nye straks sammenkaller statsrådet og informerer om dødsfallet. Kroning i Nidarosdomen ble avskaffet i 1908.
Viktige regler om Kongens myndighet og andre forhold finnes i Grunnloven. I de fleste paragrafene der Kongen er tildelt myndighet, må det siden parlamentarismens fremvekst fra 1884 tolkes slik at det er regjeringen som har myndigheten. Enkelte regler gjelder imidlertid Kongen personlig, som for eksempel arvereglene, samt regler om Kongens plikter (se for eksempel §§ 4 og 11). Kongen nyter full immunitet, jf. § 5. Tidligere var det bare menn som kunne arve tronen, men dette ble forandret ved en grunnlovsendring i 1990. Dersom statsoverhodet er en kvinne, tituleres hun Dronning, og har de samme rettigheter og plikter som i lovverket er tillagt Kongen, jf. Grunnloven § 3.
Kongen har etter Grunnlovens § 4 plikt til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Ektefelle og barn har ikke bekjennelsesplikt. Ved grunnlovsendringen i 2012 ble denne bestemmelsen stående, mens statskirkeordningen ble oppløst og dermed kongens konstitusjonelle rolle overfor Den norske kirke. Dersom monarken opptrer i strid med Grunnloven kan han avsettes og tronen overlates i henhold til arverekken. Han kan for eksempel på grunn av alder eller sykdom abdisere til fordel for den neste i arverekken. Dersom kongen på grunn av reise eller sykdom skal etter § 41 den nærmeste i arverekken midlertidig utøve kongemakten som regent.
Begrepet «Kongen» brukes fortsatt i de fleste norske lover hvor regjeringen er tildelt en bestemt myndighet, for eksempel å utferdige forskrifter eller å treffe vedtak om et bestemt spørsmål. Dette henger igjen fra 1800-tallet, da Kongen fortsatt hadde reell utøvende makt i Norge, men må i dag i utgangspunktet leses som om det sto «regjeringen». Denne myndigheten kan imidlertid delegeres, og det gjøres i de aller fleste tilfeller. I praksis må dermed «Kongen» leses slik at myndigheten tilligger det aktuelle departement som lovbestemmelsen hører inn under. Dette er annerledes dersom uttrykket «Kongen i statsråd» er brukt – i slike tilfeller er delegasjonsadgangen avskåret, slik at regjeringen selv må utøve myndigheten.
I egenskap av å være øverstkommanderende for landets militære styrker (Grunnloven § 25), er Kongen general i Hæren og i Luftforsvaret, og admiral i Sjøforsvaret.
