Norsk rock

Norsk rock skal ha startet med filmene Blackboard Jungle (Vend dem ikke ryggen) i 1955 og Rock Around the Clock i 1956. Rock Around the Clock hadde ført til opptøyer i andre land og etter premieren på filmen oppsto det rockeopptøyer i Oslo, det var ikke på langt nær den samme størrelsen som på opptøyene i andre land og politiinspektør Qvale anslo at det var 90 prosent nysgjerrige i alle aldre og 10 prosent ungdommelige bråkmakere.

Norsk rock ble i starten sterkt påvirket av artister fra andre land, særlig USA. De norske artistene var ofte direkte kopier av utenlandske artister, som Elvis.

Norsk rock fostret raskt dyktige musikere. De ledende norske rockegruppene på 1960- og 1970-tallet sang på engelsk, mens norsk lenge kun ble brukt i vise og popmusikken.

I 1994 introduserte Arbeiderbladet begrepet "De fire store i norsk rock", det er Jokke & Valentinerne, DumDum Boys, Raga Rockers og deLillos.

Internasjonal suksess

Enkelte norske rockeband har oppnådd en viss suksess også internasjonalt. På 1970-tallet var det band som Ruphus, som hadde en stor og lojal tilhengerskare i Tyskland. De turnerte omfattende i det vesttyske klubb- og festivalmarkedet gjennom hele tiåret, og albumene deres solgte tidvis bedre i Sentral-Europa enn hjemme i Norge. Et annet band var Aunt Mary som med sin tunge, blues- og orgel-baserte progrock vakte oppsikt utenfor Norges grenser. Bandet turnerte også hyppig i land som Danmark og Tyskland. Deres album Janus (1973) regnes i dag som en internasjonal kult-klassiker innen sjangeren.

På 80-tallet var norsk hardrock også populært i USA med band som TNT og Stage Dolls. Da TNT rekrutterte den amerikanske vokalisten Tony Harnell ble det suksess, og hitsingelen «10,000 Lovers (In One)» (1987) snek seg inn på den amerikanske Billboard Hot 100-listen. Bandet turnerte tungt i både USA og Japan. Stage Dolls leverte polert og fengende melodiøs hardrock, og singelen «Love Cries» (1989) klatret helt opp til en 44. plass på Billboard Hot 100. De turnerte omfattende i både USA og Europa som oppvarmingsband for store internasjonale stjerner. På 90-tallet ble Turbonegro et av de mest omtalte undergrunnsband i verden. Med sin banebrytende punk og låter som «I Got Erection» (1996) og «Get It On» (1998), kapret de en fanatisk tilhengerskare. De etablerte sin egen globale supporterklubb, Turbojugend, som spredte seg til hundrevis av byer over hele verden, spesielt i Tyskland og USA, der fansen kledde seg opp i bandets varemerke dongerijakker. Motorpsycho beveget seg i grenselandet mellom alternativ rock, grunge og progrock på samme tiår. De opparbeidet seg en lojal tilhengerskare i Tyskland, Benelux-landene og Italia, hvor de fylte klubber og spilte på store festivaler tiåret ut.

På 2000-tallet slo den unike, norskspråklige "ompa-rocken" til Kaizers Orchestra for alvor an også utenfor Norges grenser. Med oljefat, gassmasker og en helt ekstrem energi tok de Tyskland, Danmark, Nederland og Sveits med storm. De ble et av Europas mest ettertraktede festivalband på 2000-tallet, og spilte hundrevis av utsolgte klubbkonserter for et utenlandsk publikum som sang med på flytende jærsk. Samtidig opplevde Madrugada at populariteten økte i raskt tempo. Deres mørke, melankolske og atmosfæriske rock traff spesielt publikum i Hellas og Tyskland. På 2010-tallet var det norsk tung, energisk rock som for alvor slo an internasjonalt. Kvelertak unike miks av punk og klassisk rock med elementer av black metal tok verden med storm. De turnerte verden rundt flere ganger, ble utvalgt av Metallica til å være fast oppvarmingsband på deres enorme europeiske arenaturne, og spilte i tillegg faste turneer med storheter som Ghost og Mastodon. Mens mange satset på engelsk for å slå gjennom i utlandet, beviste Honningbarna at rå energi overvinner språkbarrierer. De etablerte et spesielt sterkt og vilt fotfeste i Tyskland og Benelux-landene, i tillegg til å gjennomføre omfattende turneer i resten av Norden. Også Spidergawd traff det kontinentale Europa midt i hjertet med sin energiske, klassiske 70-tallsrock krydret med en dominerende saksofon. Bandet ble raskt et fast og svært populært innslag på store rockefestivaler, og de fylte klubber i Tyskland, Sveits og Østerrike gjennom hele tiåret.

1950 og 60-tallet

På denne tiden het sjangeren rock and roll, det har i senere tid blitt regnet som en undersjanger til rock. Senere kom andre undersjangere til rocken, progressiv rock (progrock), folkrock, punkrock, jazzrock og hardrock.

Noen av de første som fikk spille inn rockeplater i Norge var Per Harald Hartvig (Rocke-Pelle), Roald Stensby og Per Granberg (Per Elvis). Hartvig ble den første norske rockekongen da han vant norgesmesterskapet i rock i 1958. Hartvig hadde en kort, men svært hektisk karriere. Stensby hadde en enda kortere karriere, han ble innkalt som vernepliktig høsten 1960 og når han var ferdig la han inntil videre vokalistkarrieren på hylla. Granberg la også etter en stund opp karrieren, men kom tilbake på begynnelsen av 1970-tallet.

Forbildene var ikke kun amerikanske artister, også fra Storbritannia kom det populære artister som Cliff Richard og The Shadows. I Norge ble “shadowsbandene” The Vanguards og The Beatniks dannet i 1961. De gikk etter hvert over til å spille beatmusikk (også en undersjanger til rock og pop). Vanguards hadde musikere som Freddy Lindquist, Johnny Sareussen, Leif Hemmingsen, Terje Rypdal og Svein Finjarn i besetningen, Finjarn hadde tidligere spilt i Beatniks. Noen år sener kom The Pussycats, de var heller ikke noe rent rockeband men opererte både innen beatmusikk, pop og rock. De var fra Tromsø og hadde Trond Graff og Sverre Kjelsberg i besetningen. Albumene deres hadde navn som Psst! Psst! (1966) og Mrr… Mrr… (1966). Pussycats turnerte mye i Sverige og var også populære der. En annen som også var populær i Sverige, og Finland, var Jan Rohde som opptrådte samme med The Wild Ones.

1970-tallet

Woodstockfestivalen i USA og Isle of Wight-festivalen på den engelske øya Wight var store populære festivaler og i Norge fikk man Kalvøyafestivalen i 1971 og litt senere Ragnarock. Mange rockeband fra utlandet deltok på disse og andre festivaler og inspirerte norske artister.

Progrocken hadde sin storhetstid i 1970-årene og også i Norge kom det grupper innen denne sjangeren som Junipher Greene (1966), de ga ut det første dobbeltalbumet i Norge Friendship (1971). Selv om albumet ikke toppet salgslistene i 1971, har det i ettertid fått en enorm status. I 2014 kom albumet på plass 71 på Discogs sin liste over "Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever" og i 2007 arrangerte avisen Dagens Næringsliv en omfattende kåring blant norske musikere, kritikere og eksperter. Der ble Friendship offisielt kåret til tidenes beste norske rockealbum. En annen sentral gruppe på den tiden var Fredrikstad bandet Aunt Mary (1970) og deres album Janus (1973) regnes i dag som klassikere innen norsk rock. De hadde musikerne Bjørn Christiansen, Svein Gundersen og Jan Groth som også senere har påvirket norsk musikk i stor grad. Prog-gruppen Popol Ace (tidligere Popol Vuh) hadde også musikere som sterkt har påvirket musikklivet, med medlemmer som Pete Knutsen, Terje Methi og Jahn Teigen. Ruphus var også en progrock gruppe, men de befant seg like mye innen jazzrock. Bandet, med Gudny Aspaas som vokalist, oppnådde stor anerkjennelse i Vest-Tyskland og flere andre europeiske land.

Blant de mange andre norske rockeutgivelsene fra den tiden er Finnjarn & Jensen (1970), laget av Svein Finjarn og Leif Jensen. Gruppa Titanic fikk stor suksess med singelen «Sultana» (1971), den ble den første internasjonale hiten for et norsk rockeband. Låten nådde også førsteplass på Radio Luxembourg. Og Undertakers Circus fra Lillestrøm sitt album Ragnarock (1973) har i ettertid oppnådd kultstatus og regnes som en av de mest særpregede norske prog‑ og jazzrockutgivelsene fra perioden.

Folkrock gruppen Prudence ble startet i Namsos i 1969 og fikk stor suksess i Norge på 70-tallet. De befant seg i folkrock, bluesrock, countryrock, rootsrock eller kanskje også litt innen prog-sjangern, og med sine tekster både på engelsk og trøndersk var dette starten på trønderrocken. Debutalbumet var Tomorrow May Be Vanished Victoria "Så Bærre Pass Dæ!" (1972) som kombinerer amerikansk-inspirert rock med et trønders uttrykk. De hadde en instrumentering med trekkspill, mandolin og tverrfløyte (alle progrock-grupper hadde tverrfløyte på den tiden) i tillegg til vanlige rock instrumenter. Åge Aleksandersen, et av medlemmene i gruppen, fortsatt som soloartist etter bruddet i 1975 og begynte å spille rock, men etter hvert ble det mer og mer pop. Terje Tysland, et annet medlem av gruppa, sin solokarriere bestod av en blanding av fest på lokalet, tradisjonell gammeldans og amerikansk sørstatsrock.

I Norge var de fleste rockebandene som spilte hardrock på denne tiden også tydelig preget av progressiv rock, og mange hører derfor like mye hjemme i begge sjangere. Høst (1973) var et av disse bandene, men de plasseres kanskje best under hardrock, med et lydbilde som var tungt, gitardrevet og sterkt inspirert av britiske storheter som Deep Purple. De brukte norske tekster og kombinerte hardrockens tyngde med progrockens kompleksitet på en måte som gjorde dem til et av de mest særpregede norske 70‑tallsbandene. I Stavanger startet Stavangerensemblet opp i 1974, de er mest kjent for sine tekster av lokale tekstforfattere som Svein Tang Wa og sin energiske frontmann Frode Rønli. Hole In the Wall, med Erik Møll og Rune Walle, kom fra Bergen og var blant pionerene innen roots-basert musikk i Norge. Walle startet senere, sammen med Cato Sanden, bandet Flying Norwegians (1974).

Også folkrock sjangeren var populær i Norge og grupper som Folque (1972) og Veslefrikk (1977) dukket opp. Folque var sterkt inspirert av Fairport Convention og albumene deres inneholdt tradisjonelle låter fra Norge, men også fra England, Scotland og Færøyene, i elektrisk drakt.  «Reinlender», med Trond Villa som solist på fele og med Trond Øverlands bassriff, ble den største hiten. Veslefrikk musikk bevegde de seg i grenselandet mellom energisk folkrock, punkens opprørske ånd og fengende storbyrock med samfunnskritiske, norske tekster. Det var i dette bandet man første gang ble kjent med den unge vokalisten og låtskriveren Anne Grete Preus, som her markerte seg som en tidlig kvinnelig foregangsfigur i norsk rock. Før bandet ble oppløst i 1982, rakk de å utgi fire album og opparbeide seg et rykte som et av landets absolutt tøffeste og mest eksplosive liveband.

I 1977 hadde Sex Pistols' konserter på Pingvin Club i Oslo, Håndverkeren i Bergen og Samfundet i Trondheim, dette markerte startskuddet for et norsk punkmiljø. De første norske punkbandene skal ha platedebuterer i løpet av 1979 men det finnes lite dokumentert om dem. Et unntak er EPen Stumblin med Børres Kork fra Hadeland, som ble utgitt i mai 1979.

1980-tallet

Det hadde vært lite rock å oppleve på Norges eneste tv-kanal NRK men fra 1979 ble det sendt en rockekonsert i året, Nattrock (tyske Rockpalaßt). Nattrock ble sendt natt til 1. mai, dette ble gjort som et strategisk grep fra myndighetene og NRK for å holde ungdommen innendørs, ettersom natt til 1. mai på denne tiden ofte var preget av fyll og store ungdomsopptøyer i de største norske byene. I 1981 arrangerte NRK sin egen, helnorske tre timer lang Nattrock-konsert i Drammenshallen. På scenen sto artistene og rockebandene Åge Aleksandersen, Stavangerensemblet, De Press og Veslefrikk med Anne Grete Preus. Nattrock fortsatte frem til 1986.

80-årene var en fin tid for Norsk rock. I 1982 blir Blitz-huset i Oslo etablert og det miljøet førte punken videre gjennom 1980-årene. Men også andre byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Bodø og Tromsø hadde et aktivt punk-miljøer. På begynnelsen av 80-årene var rockebandene sterkt inspirert av britisk punk og nyveiv. Et av bandene som var med på Nattrock-konsert i Drammenshallen var det polsk-norske nyveiv-bandet De Press (1980) fra Oslo. Polske Andrej Nebb var en karismatisk frontfigur, bassist og vokalist. Musikalsk skapte de et unikt og eksplosivt uttrykk ved å blande hardtslående, kantete rock med øst-europeiske folketoner og tekster fremført på både engelsk, polsk og norsk. The Aller Værste! fra Bergen hadde startet allerede i 1979, de blandet punkenergi med ska-rytmer og norske tekster på albumet Materialtretthet (1980).

Blant Oslo-band finner man Kjøtt (1979) som var et punkrockband med medlemmer som Helge Gaarder og Michael Krohn. The Cut (1980) brakte en mer sofistikert, kjølig og synthesizer-basert stil inn i nyveiv-bølgen, sterkt inspirert av tysk elektronisk musikk og tidsånden fra det kontinentale Europa. Vålerenga-bandet Bjølsen Valsemølle (1974) ga ut tre album med låter av Trond Ingebretsen på 80-tallet. Her finner man klassiske låter som «Soria moria», «Lisbet» og «Vålerenga kjerke». I 1982 ble Oslo-bandene Jokke & Valentinerne og Raga Rockers startet. Jokke var en fyr som satte dype spor etter seg i norsk rock, debutalbumet Alt kan repareres (1986) har gjerne blitt omtalt som hundre og ti prosent rock'n'roll. Neste album inneholdt låta «To Fulle Menn» som i 2005 ble kåret til tidenes norske låt i en avstemning gjort av NRK P3 og magasinet Spirit. Låtene hans hadde ekte, ujålete rockelyrikk med det ikoniske sitatet «ketchup på skjorta og sennep i rævva». Med den karismatiske vokalisten og låtskriveren Michael Krohn fra Kjøtt i spissen, skapte Raga Rockers et rått, energisk og gitarbasert lydbilde som beveget seg i grenselandet mellom punk og klassisk rock. Bandet har levert en imponerende rekke udødelige rockeklassikere. Fra Veslefrikk kom Per Vestaby og Anne Grete Preus, de startet rockebandet Can Can i 1983, Can Can var også påvirket av punk. DeLillos og Backstreet Girls startet opp i 1984. Boogierock-bandet Backstreet Girls har den velkjente gitaristen Hans Petter Baarli som frontfiguren. Han er kjent for sitt ekstremt energiske, rå og kompromissløse gitarspill, der han fungerer som et eksplosivt kraftsentrum på scenen. Spillestilen hans kjennetegnes av sylskarpe boogierock-riff og punk-inspirert aggresjon.

I Trøndelag skjedde det mye på 80-tallet. Punkbandet Wannskrækk (1979), med Kjartan Kristiansen, Per Christian «Persi» Iveland og Per Øivind «Prepple» Houmb, spilte kompromissløst punk og sang på trøndersk. I den andre enden av det trønderske musikkmiljøet fant man The Kids (1979), med Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne i spissen, som hadde en stor hit med poprocklåten «Hun er forelska i lærern». I lag med Wannskrækk var Liliedugg sentrale i det trønderske punkmiljøet.

Da The Kids ble oppløst, startet Dag Ingebrigtsen bandet TNT (1982) sammen med blant andre gitaristen Ronni Le Tekrø, bassisten Steinar Eikum og trommeslageren Morten «Diesel» Dahl, som spilte glatt 80-talls puddelrock, hardrock og heavy metal. De ga ut fire album på 80-tallet, og deres tredje albumet, Tell No Tales (1987), ble deres kommersielle høydepunkt og internasjonale gjennombruddet. Her finnes power-balladen «10,000 Lovers (In One)». Flere album gjorde det sterkt i utlandet, spesielt i Japan og på de amerikanske hitlistene. Torstein Flakne, også fra The Kids, startet Stage Dolls (1983) som spilte puddelrock, med innslag av melodisk hardrock og arenarock, kjennetegnet av fengende refrenger, tette vokalharmonier og et polert, internasjonalt lydbilde. De ga ut tre album på 80-tallet, det selvtitulerte tredjealbumet ble en suksess langt utenfor landets grenser, og singelen «Love Cries» kom inn på den amerikanske Billboard Hot 100-listen. Wannskrækk skiftet stil fra punk til en ekstremt fengende, energisk og gitarfokusert rock, og navn til DumDum Boys (1985). Det andre album inneholdt tittelsporet «Splitter pine», låten kjennetegnes av Kristiansens udødelige gitarriff, Houms rå vokal og et eksplosivt blåserarrangement.

I Halden startet Henning Kvitnes The Young Lords (1980), som ga ut et album, fulgt av Saturday Cowboys (1981) med et album og hiten «Lolita Lane». Kvitnes Next Step ga ut to album, og Little Eden tre album med låter som «Everyday Life». Jonas Fjeld Band (1974) ble startet i Drammen, etter at humorbandopprinnelsen Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band ble oppløst og Herodes Falsk fortsatte i samme stil med Prima Vera. Jonas Fjeld Band ga blant annet ut albumet Neck n' Neck (1985) med låten «The Bells Are Ringing for You Now». I 1989 så flere band dages lys, fra Tønsberg kom Seigmen (1989), fra Fredrikstad CC Cowboys (1989) med Magnus Grønneberg og fra Sandnes kom Ingenting.

Også innen andre rock-sjangre var det populære norske band. Jon Eberson Group var en godtselgende og prisbelønt norsk jazzrock-band ledet av gitaristen Jon Eberson og med vokalisten Sidsel Endresen. Debuten Jive Talking (1981) smeltet sammen Endresens jazzharmonier og Ebersons særpregede gitarspill med drivende rock- og funkrytmer, noe som resulterte i den massive radiohiten «Jive Talking». Lava (1977) var et annet populært band innen jazzrock og poprock. Vokalisten Egil Eldøen tok over etter Olav Stedje og albumet Fire (1984), ble deres største kommersielle suksess og gjorde dem til Norges ubestridte konger av glatt, amerikansk-inspirert vestkystrock. Gitaristen Svein Dag Hauge bidro med melodiske poprock-riff og silkemyke soloer, og den største hiten ble «You» var en duett med Eldøen og Randy Crawford.

Hardrock fikk mer fotfeste i Norge på 1980-tallet med for eksempel Mayhem (1984) og Motorpsycho (1989). Turboneger startet opp i 1989 og er et band som befinner seg et sted mellom hardrock og rock, ofte også ispedd litt punk og galskap.

1990-tallet

Rocken i Norge fortsatte å blomstre ut over på 1990-tallet med en rekte dyktige låtskrivere, musikere og sangere.

Band som DumDum Boys, Backstreet Girls og CC Cowboys fortsatte suksessen utover på 90-tallet. Trønderske DumDum Boys befestet sin posisjon som Norges ubestridte rockekonger gjennom utgivelsen av fem album. Med sine rå riff, fengende melodier og Prepple Houmb i front, dominerte bandet både radiostasjonene og landets største festivalscener. I Oslo fortsatte boogierock-bandet Backstreet Girls å spille sine intense konserter og gi ut album som solgte bra. Samtidig markerte CC Cowboys som en sterk utfordrer med sitt debutalbum Blodsbrødre (1990). Magnus Grønneberg og resten av Fredrikstad-bandet leverte folkelig, gitarbasert og melodisk pop-rock. Gjennom massive hits som «Harry» og «Tigergutt» ble de et av 90-tallets mest spilte og mest hardtarbeidende liveband her til lands. Henning Kvitnes og Little Eden med album som Postcards from Life (1993) markerte seg også. Deres jordnære og gitarbaserte uttrykk, preget av Kvitnes dype stemme og personlige tekster, skapte et rendyrket, ærlig og tidløst lydbilde.

Med en miks av råskapen fra punken med teatralske elementer og tunge riff fra 70-tallets glam og arenarock fortsatte Turboneger suksess. Med den karismatiske vokalisten Hank von Helvete i spissen, skiftet bandet i 1995 over til sitt ikoniske image. Fra Oslo og Blitz-miljøet kom Bøyen Beng (1987), som opererte i punkundergrunnen med selvfinansierte utgivelser. Med en unik blanding av punkrock, folkrock og særpreget felespill etablerte de merkelappen visepunk eller etnopunk. Hardrocktrioen Funhouse ble dannet i 1990 av den legendariske gitaristen og vokalisten Marius Müller. De spilte en rekke coverlåter, og Müller hadde en sterk forkjærlighet for Jimi Hendrix, men laget også egen musikk. De debuterte med det selvtitulerte albumet Funhouse (1990), med blant annet Hendrixs «Little Wing». Utover i tiåret leverte de ytterligere tre sterke album og et konsertalbum, før Müller tragisk gikk bort i en bilulykke i 1999.

Bigbang (1992) med Øystein Greni, ga ut sine første to album på 90-tallet. De spilte en energisk, organisk og retro-inspirert gitarrock. Musikken var sterkt preget av frontfigur Øystein Grenis lidenskap for 60- og 70-tallets klassiske powertrioer, med tydelige spor av artister som Jimi Hendrix og Cream. På starten var de mer upolert og bar preg av en mørkere, alternativ rock og amerikansk punk. Mot slutten av tiåret modnet stilen over i et mer melodiøst og lyst uttrykk fylt med klassisk americana og harmonisk folkrock. Det karakteriseres ofte som California-sound, og de hadde den store radiohiten «Wild Bird». Midnight Choir (1992) og Madrugada (1993) er begge melodiske, melankolske, roots rock eller bluesrock band. Begge er kjent for sine dyktige vokalister, Paal Flaata og Sivert Høyem. Gjennombruddet til Midnight Choir kom i 1998 med det kritikerroste andrealbumet Amsterdam Stranded. Den mørke, melankolske vokalen gir platen sjel og gjør at den skiller seg ut innen norsk americana og storbyrock. Madrugada utviklet et mørkt, atmosfærisk og bluesinspirert rockeuttrykk som fengslet både kritikere og platekjøpere.

Innen avant-garde metal og symfonisk black metal, med et ekstremt komplekst og teatralsk uttrykk, der de blander aggressive metalelementer med storslåtte synthesizere, klassiske komposisjoner og progrock, finner man Oslo-bandet Arcturus (1991). Mens Locomotives (1991) leverte gitarbasert alternativ indierock og grunge bestående av korte, fengende låter, tette vokalharmonier og høy energi, leverte White Willow (1993) progressiv rock, folk-prog og kunstrock bestående av lange, komplekse komposisjoner med Mellotron, fløyter og andre akustiske instrumenter. Et band som skiller seg radikalt fra begge disse bandene er Gluecifer (1994) som overhodet ikke leverer hverken radiovennlig alternativ poprock eller komplekse kunstneriske komposisjoner, de spilte i stedet en kompromissløs, hardtslående miks av garasjerock, punk og klassisk hardrock. På det mange kaller deres kunstneriske høydepunkt, tredjealbumet, Soaring With Eagles at Night to Rise With the Pigs in the Morning (1998) finner man låter som «Get the Horn».

Anderledes var bergensbandet Sister Sonny (1994) spilte en indierock som var skranglete, melodiøs og preget av en lo-fi estetikk, med utstrakte bruk av gamle synther/trommemaskiner og en eksperimentell holdning. Ricochets (1998), fra Fredrikstad, markerte seg som et av de mest intense og kompromissløse innslagene i den norske rockebølge. Bandet ble raskt beryktet for sitt mørke, melankolske og ekstremt energiske uttrykk som blandet elementer fra garasjerock og skitten bluesrock. Musikken bar preg av en dyster desperasjon, nerve og råskap som skilte dem tydelig ut fra samtidens mer polerte rockeband. Gitarvirtuosen Mads Eriksen fra Bergen fikk massiv internasjonal oppmerksomhet tidlig på 90-tallet for sin ekstremt melodiske og tekniske instrumentalrock. Han ga ut seks album på 90-tallet, blant annet spilte han inn Intermission Troldhaugen (1993) som bestod av omarrangeringer av mange av Edvard Griegs mest kjente komposisjoner. En annen internasjonalt kjent gitarist er Knut Reiersrud som i tillegg til å gi ut album med tung, seig bluesrock, verdensmusikk og jazz, også spiller rootsrock.

I Norge blomstrer rocken innen alle undersjangere, men innenfor ekstrem- og nisjesjangere av rock og metall er norske band ledende i verden. De følger ikke bare trender, men er i forkant og former hele sjangere internasjonalt. Det gjelder først og fremst innen black metal sjangeren, men også innen andre sjangere. Avant-garde og progressiv metal er også sjangere hvor de er i forkant, der blander de metall med jazz, elektronika, industriell rock og klassisk musikk. Eksempler på band er Ulver (1993), DHG (1994) og Shining (1999). Andre sjangere hvor man utmerker seg, er progressiv rock og psykedelisk rock. Her kombinere de lange, episke låtstrukturer med nordisk melankoli, jazz-elementer og vintage 70-tallslyd, med band som Jaga Jazzist (1994), Wobbler (1999) og Motorpsycho.

2000-tallet til nåtid

I spissen for denne norske rocke-bølgen sto Madrugada, som fulgte opp suksessen fra slutten av 90-tallet med flere mørke og kritikerroste 2000-tallsalbum. Samtidig herjet Turboneger både her hjemme og i utlandet med sin unike deathpunk og en trofast fanskare i Turbojugend. Garasjerock-bølgen traff også Norge for fullt, noe som ga oss energiske band som Gluecifer og Cato Salsa Experience (1998). ORBO & The Longshots (2000) fra Bergen markerte seg som et av de mest rendyrkede og energiske innslagene i norsk rootsrock og americana. Musikken deres var dypt forankret i den amerikanske sørstatstradisjonen, med en fengende og organisk blanding av rock 'n' roll, country og blues. Tekstene ble utelukkende fremført på engelsk, og bandet maktet å kombinere fengende melodilinjer med en autentisk, rufsete rocke-nerve.

Fra Trondheim kom Gåte (1999) som holder seg innenfor progrock, folkrock og punk. Flere regner dem som et spektakulært og banebrytende fenomen i norsk musikkliv. Trønderbandet fusjonerte tradisjonell norsk folkemusikk med eksplosiv og moderne elektronisk rock. Den unike spillestilen kombinerte feler med dundrende tunge trommer, voldsomme gitarriff og programmerte rytmer. Frontfigur Gunnhild Sundli er en kraftfulle vokalister og hennes intense og folkemusikkinspirerte sangteknikk ga musikken en helt magisk nerve. I Rogaland leverte Kaizers Orchestra (2000), med bandets frontfigur, låtskriver og vokalist Janove Ottesen, noe helt unikt ved å blande rock, punkrock og alternativ rock med østeuropeisk sigøynermusikk og "ompamusikk". De ga ut album som Ompa til du dør (2001) og EP’en Maestro (2005) hvor musikken ble mer nyansert, mørk og variert. De hadde store hits som «Kontroll på kontinentet» (2001) og «Hjerteknuser» (2011). De bruker utradisjonelle instrumenter som pumpeorgel og bruker oljefat og skrapmetall som perkusjon. De beviste at man kunne fylle store konsertsaler i Europa selv med tekster på jærsk. Et annet band som skilte seg ut var Wig Wam, glamrock var mest populær på begynnelsen av 1970-tallet men Wig Wam ble ikke dannet før i 2001. De representerte Norge i Eurovision Song Contest i 2005.

I Norge kom en ny punk- og hardcore-bølge frontet av Kvelertak (2007), fra Stavanger, som smelte sammen klassisk rock og ekstrem-metal på en helt ny måte. Og de energiske Honningbarna (2010), fra Kristiansand, og det kompromissløse bandet The Good The Bad and The Zugly (2011). Samtidig etablerte Spidergawd (2013), med utspring fra Motorpsycho, seg med sin tunge og saksofon-drevne boogierock. Mot slutten av tiåret markerte også band som Spielbergs (2016) seg sterkt internasjonalt med sin emosjonelle og massive indierock. Innen punkrock markerte blant annet Ida Maria (2008) seg internasjonalt og et annet band innen punkrocken som må nevnes er Honningbarna (2010) fra Kristiansand. Innen folkrock hadde man Hekla stålstrenga (2008) fra Nord-Norge.

Gitaristen Tora Dahle Aagård (2011) og bandet hennes, TORA DAA, spiller bluesinspirert poprock, en skitten blues-rock, drevet frem av tunge og eksplosive el-gitarsoloer. En annen norsk kvinnelig artist som har en mye mer forsiktig stil finner man hos girl in red (2018) innen indie- og alternativsjangrene. Hun har oppnådd internasjonal suksess med debutalbumet If I Could Make It Go Quiet (2021) og suksessen fortsatte. Selv om Bjørn Berge ofte sorteres under blues, er Berge en gitarist som spiller akustisk og elektrisk bluesrock med en aggresjon, tyngde og tempo som tåler direkte sammenligning med hardrock. Amund Maarud startet som et ungt bluestalent, men solokarrieren hans har i stor grad eksplodert over i skitten, energisk og tung bluesrock, garasjerock og psykedelisk rock. I 2011 ga han ut et av sine rockealbum, Electric, som fikk meget gode kritikker. Mighty Magnolias (2015) spiller en lun blanding av americana og roots-rock. Musikken preges av fine vokalharmonier, akustiske instrumenter og et behagelig, tilbakelent tempo. Samtidig holdt eldre band som DumDum Boys og Seigmen koken og trakk fortsatt fulle hus på festivaler over hele landet.

Etter tre utgivelser oppstod det en konflikt i bergensbandet Hjerteslag (2011) i 2021. Flere av medlemmene startet Kristi Brud (2022), mens Robert Eidevik på sin side stablet et nytt Hjerteslag på beina, blant annet med to tidligere medlemmer av Enslaved (1991). Duoen Pil & Bue (2013) spiller musikk som er en eksplosiv blanding av hardcore, progressiv rock og stonerrock, preget av Petter Carlsens unike vokal og massive gitarriff. Når man snakker om norsk punkrock har man band som Blomst (2010), fra folkehøyskolemiljøet i Melhus, og fra Tromsø kom Heave Blood & Die (2015) som musikalsk utviklet seg fra blytung stonerrock til post-punk og lekker indierock.

Trønderbandet Adventure (1996) er et solid band innen symfonisk og progressiv rock, musikken deres har et nostalgisk 70-tallssound. På 2020-tallet har de markerte seg med et ambisiøst konseptprosjekt og gitt ut flere album. To av albumene forteller den dystre historien om den norsk-amerikanske seriemorderen Belle Gunness. Indierock-trioen Spielbergs leverte flere album med tette lag av skurrende gitarer og emosjonelle melodilinjer. De fikk stor anerkjennelse internasjonalt i store britiske og amerikanske musikkmagasiner. Sivert Høyem og resten av Madrugada gjorde et comeback og slapp sitt første album på 14 år. I tillegg leverer Øystein Greni og hans Bigbang amerikansk-inspirert rock av ypperste klasse. Fredrikstadbandet Ricochets spiller en blanding av bluesrock og garasjerock.

Det norske folk sendte Gåte til Eurovision Song Contest i 2024 med låten «Ulveham» som var en eksplosiv miks av tradisjonell norsk folkemusikk blandet med tunge rockegitarer, dundrende trommer og rå punk-energi. Også i 2026 var det rockedriv som representerte Norge med Jonas Lovv sin «Ya Ya Ya», en energisk og gitar-drevet pop-rock låt.

Rockebandet Seigmen ga ut en albumtrilogi på 2020-tallet. Det første bar preg av deres klassiske, mørke og melodiske sound, mens det neste var musikalsk tilbake til røttene med et skarpere, råere og mer punka uttrykk. Det siste fungerer som den store, monumentale avslutningen på trilogien. Mossingene i Death by Unga Bunga (2007) leverer en eksplosjon av energi på sitt syvende studioalbum, Raw Muscular Power (2025), med lynraske rå garasjerock og fengende power-pop, og tøffere enn tidligere. Gluecifers ga ut sitt første album siden 2004. Etter gjenforeningen har de imponert på festivaler og turnerer med sin kraftfulle skandinaviske rock, og dermed bekreftet sin posisjon i norsk rockehistorie.

Se også

• Rock
• Alternativ rock
• Arenarock
• Art rock
• Bluesrock
• Eksperimentell rock
• Folkrock
• Funkrock
• College-rock
• Garasjerock
• Glamrock
• Gothrock
• Grunge
• Hardrock
• Indie Rock
• Instrumental rock
• Jazzrock
• Krautrock
• Kunstrock
• Softrock
• Ragarock
• Roots rock
• Rock and roll
• Pop rock
• Post-grunge
• Progressiv rock
• Punkrock
• Psychedelic rock
• New wave
• Sleazerock
• Space rock
• Stoner rock
• Surf rock
• Symfonisk rock
• Trønderrock

Referanser