Offensiv realisme

Offensiv realisme er en teori innen den nyrealistiske skolen i internasjonal politikk. Den offensive realismen er et bidrag til å forstå aggressiv adferd i stormaktspolitikken.

Den viktigste teoretikeren er John Mearsheimer, som i The Tragedy of Great Power Politics (2001) formulerte et motsvar til Kenneth Waltz og den defensive realismen. Mearsheimer antar, som Waltz, at internasjonal politikk er et anarki. Mearsheimer mener til forskjell fra Waltz at stormakter ikke vil nøye seg med å søke maktbalanse. Fordi stormaktene aldri kan være sikre på hverandre, vil de søke hegemonisk makt innenfor sine interessesfærer for sin egen sikkerhets skyld. Andre nyrealister som Robert Gilpin, Randall Schweller, Eric J. Labs og Fareed Zakaria har, også før Mearsheimer, argumentert i en slik retning.

Mearsheimers offensive realisme skiller seg også fra annen nyrealisme ved å bygge på positivistisk vitenskapsteori. Den offensive realismen forholder seg til observerbare størrelser, som militære kapabiliteter, fremfor å studere ideer og normer, og søker kasuale sammenhenger som kan forklare stormakters adferd.

Referanser

↑ Mearsheimer, John (2024). «Structural Realism». I Dunne, Tim, Kurki, Milja, Kušić, Katarina og Smith, Steve. International Relations Theory: Discipline and Diversity (på engelsk) (6 utg.). Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/hepl/9780192866455.003.0005.
1 2 Snyder, Glenn H. (2002). «Mearsheimer’s World—Offensive Realism and the Struggle for Security: A Review Essay». International Security (på engelsk). 27 (1): 149–173. doi:10.17615/4dk9-0523.
1 2 Kaplan, Robert D. (2012). «Why John J. Mearsheimer Is Right (About Some Things)». The Atlantic (på engelsk) (1). Besøkt 7. august 2026.
1 2 Feng Liu og Zheng Ruizhuang (2006). «The Typologies of Realism». The Chinese Journal of International Politics (på engelsk). 1 (1): 109–134. doi:10.1093/cjip/pol006.
↑ Kirshner, Jonathan (2010). «The tragedy of offensive realism: Classical realism and the rise of China». European Journal of International Relations (på engelsk). 18 (1): 53–75. doi:10.1177/1354066110373949.

Litteratur

Giplin, Robert (1981). War and Change in World Politics (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press.
Labs, Eric (1997). «Beyond Victory: Offensive Realism and the Expansion of War Aims». Security Studies (på engelsk) (4): 1–49.
Lee, Gerald Geunwook (2002–2003). «To Be Long or Not to Be Long—That is the Question: The Contradiction of Time-Horizon in Offensive Realism». Security Studies (på engelsk). 12 (2): 196–217. doi:10.1080/09636400212120013.
Mearsheimer, John (2001). The Tragedy of Great Power Politics (på engelsk). New York: W. W. Norton & Co. ISBN 0-393-02025-8.
Schweller, Randall L. (1994). «Bandwagoning for Profit: Bringing the Revisionist State Back In». International Security (på engelsk). 19 (1): 72–107. doi:10.2307/2539149.
Zakaria, Fareed (1998). From Wealth to Power: the Unusual Origins of America’s World Role (på engelsk). Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-04496-1.

[1] Mearsheimer, John (2024). «Structural Realism». I Dunne, Tim, Kurki, Milja, Kušić, Katarina og Smith, Steve. International Relations Theory: Discipline and Diversity (på engelsk) (6 utg.). Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/hepl/9780192866455.003.0005.

[Snyder-2] 1 2 Snyder, Glenn H. (2002). «Mearsheimer’s World—Offensive Realism and the Struggle for Security: A Review Essay». International Security (på engelsk). 27 (1): 149–173. doi:10.17615/4dk9-0523.

[Kaplan-3] 1 2 Kaplan, Robert D. (2012). «Why John J. Mearsheimer Is Right (About Some Things)». The Atlantic (på engelsk) (1). Besøkt 7. august 2026.

[Liu_og_Ruizhuang-4] 1 2 Feng Liu og Zheng Ruizhuang (2006). «The Typologies of Realism». The Chinese Journal of International Politics (på engelsk). 1 (1): 109–134. doi:10.1093/cjip/pol006.

[5] Kirshner, Jonathan (2010). «The tragedy of offensive realism: Classical realism and the rise of China». European Journal of International Relations (på engelsk). 18 (1): 53–75. doi:10.1177/1354066110373949.