Biologi
Omanugle blir cirka 30–35 cm lang og er generelt svært lik klippeugle (S. hadorami).
Omanugla skiller seg fra klippeugla ved å ha en annerledes farget ansiktsdisk (tofarget mørkegrå og grå kontra jevnt hvitaktig, gulbrun eller grå), med vage tynne lange striper kontra vage tynne korte bånd på undersiden, mørke gråbrune overvinger med svake lysere markeringer kontra grålige til brunlige overvinger med sterkere lyse markeringer, kun to tydelige bånd kontra tre eller fire på underhalen, samt brede mørke vingetupper og bakre kant kontra bleke vingetupper.
Arten er utbredt i Hajarfjellene i Nord-Oman, øst i De forente arabiske emirater og nordøstlige og sørvestlige Iran (Khorasan og Bushehr); kanskje også Sør-Pakistan (Makrankysten), hvor typearten angivelig stammer fra.
Omanugla ble opprinnelig oppdaget i en wadi med spredte trær, omgitt av klipper og bratte fjellskråninger, på omtrent 500 meters høyde, og kan være avhengig av klipper for hekking.
Pellets samlet i Oman inneholdt 22 individuelle byttedyr, inkludert tre gnagere (Acomys cahirinus, Gerbillus nanus og G. dasyurus), minst to uidentifiserte gekkoarter og én skorpion. Når det gjelder frekvens, utgjorde Acomys cahirinus 31,8 % og øgler 27,3 %. En omanugle i Oman jaktet en palmedue (Spilopelia senegalensis). Ingen annen informasjon tilgjengelig.
