| Otto Bartning | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. apr. 1883 Karlsruhe | ||
| Død | 20. feb. 1959 (75 år) Darmstadt | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, kunstteoretiker, exlibrisist | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Bismarck-Gymnasium Karlsruhe Technische Universität Berlin (elev av: Julius Carl Raschdorff) | ||
| Ektefelle(r) | Cläry Bartning | ||
| Barn | Sibylle Bartning | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Alter Friedhof | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Ernst-Reuter-Plakette (1958) Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1958) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Otto Bartning (født 12. april 1883 i Karlsruhe, død 20. februar 1959 i Darmstadt) var en tysk arkitekt og arkitekturteoretiker. Han ble fremfor alt kjent for sine kirkebygg.
Etter artium 1902 begynte han ved Königliche Technische Hochschule i Berlin. 1905 begynte han som arkitekt i Berlin men avsluttet aldri sine studier. Sammen med Walter Gropius utarbeidet han mot slutten av 1918 Bauhauskonseptet. Bartning deltok i å formulere programmet men Gropius gikk siden alene videre med prosjektet.
Da Bauhaus flyttet til Dessau var Bartning 1926-1930 direktør ved den nye Bauhochschule i Weimar. Han var likevel fortsatt aktiv i Berlin, blant annet i foreningen Der Ring. Etter den andre verdenskrigen var han med og gjenetablerte Deutscher Werkbund og var president for Bund Deutscher Architekten.
Bartning var en av arkitektene til Grosssiedlung Siemensstadt i Berlin, fra 2008 på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Han deltok også i gjenoppbygningen av Hansaviertel i Berlin med Interbauprosjektet og har der fått en gate oppkalt etter seg.