Ozonterapi er en alternativ behandlingsform der det benyttes ozon i behandlingen.
Ozon ble i 1856 brukt til sterilisering av operasjonsutstyr. Under første verdenskrig ble det også brukt til desinfisering av sår. I 1931 ble Otto Warburg tildelt Nobelprisen i medisin for sitt arbeid og for sin oppdagelse av luftveisenzymets beskaffenhet og virkemåte. Han hadde også i 1930 fremsatt den såkalte «Warburg-hypotesen», som postulerer at et avbrudd i forstyrrelse av mitokondrienes funksjon kan være en hovedårsak til vekst av kreftceller. Hypotesen har dannet utgangspunkt for videre forskning. Nyere forskning viser imidlertid ingen terapeutisk effekt av såkalt ozonterapi eller lignende behandlingstyper, og USAs American Cancer Society fraråder bruk av denne behandlingsmetoden, idet den ikke har vist noen positiv virkning i kliniske undersøkelser, medfører betydelig medisinsk risiko og har forårsaket dødsfall.
I nyere tid har injisering av ozon i blodet blitt foreslått som behandling av en lang rekke sykdommer, deriblant kreft, multippel sklerose, borreliose og aids. En av de lanserte forklaringsmekanismene for at ozon skal kunne påvirke kreft er at kreftceller ikke trives i miljø med høyt oksygeninnhold, og at dette derfor vil motvirke kreft. Det finnes imidlertid ingen forskning som støtter denne hypotesen eller som kan påvise effekt på noen av disse sykdommene. I laboratorieforsøk har ozon en deaktiviserende effekt på virus, men denne effekten er ikke mulig å gjenskape i levende pasienter.
En studie tidsskriftet Evidence-based Complementary and Alternative Medicine utga i juni 2004 viste ingen målbar statistisk signifikant effekt på kreftceller ved ozonterapi, men fastslo at behandlingen burde underkastes fortsatte studier.
Forbrukerombudet har aksjonert mot ulovlig markedsføring av ozonterapi som behandling for alvorlige sykdommer.
