| Paramartyria | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Paramartyria Issiki, 1931 | |||
| Populærnavn | |||
| kjevesommerfugler kjevemøll | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Sommerfugler | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 8 | ||
| Habitat | terrestrisk | ||
| Utbredelse | Asia | ||
| Inndelt i | |||
Paramartyria er en slekt av kjevesommerfugler som omfatter noen av de mest primitive medlemmene av ordenen sommerfugler. De skiller seg fra nesten alle andre sommerfugler ved at de har funksjonelle mandibler (overkjever), som de bruker til å tygge pollen og sporer. De mangler helt sugesnabel. Larvene er også uvanlige, blant annet fordi de lever av råtnende plantedeler (og trolig sopp), ikke levende planter. Kjevesommerfuglene er ofte meget vakkert fargede i metallgrønt, dypt fiolett, purpur og gull, men da de er ganske små blir de sjelden lagt merke til, selv om noen arter er ganske vanlige. Underordenen Zeugloptera, som noen ganger har blitt regnet somk en egen insektorden, omfatter bare én familie, Micropterigidae.
Små (vingespenn 7 – 12 mm) sommerfugler med ganske smale vinger, mer eller mindre metallisk fargede. Hos denne slekten er vingene gjerne purpur- eller kobberaktige med eller uten lyse flekker. Hodet er ganske stort og kledt med lange, oppstående hår (virker "bustete"). De mangler helt sugesnabel, men har derimot små, men funksjonelle mandibler (overkjever). Antennene er middels lange til lange og trådformede. Vingene har mange lengdeårer, et primitivt trekk. Framvingene har mer eller mindre metallisk grunnfarge og gjerne et eller flere tverrbånd i kontrasterende farger. Bakvingene, som er nokså brede, er vanligvis farget omtrent som forvingenes grunnfarge, men mattere. Brystet er kledt med ganske lange, oppstående hår. Beina er forholdsvis lange og tynne.
Også larvene avviker betydelig fra de fleste sommerfugllarver. De er korte og trinne, i tverrsnitt omtrent sekskantede, med lange antenner og ganske korte bein. De mangler vorteføtter med kroker, slik man finner hos de aller fleste sommerfugler. Også huden er spesiell, under (endokutikula)- og overhuden (eksokutikula) er skilt med et væskefylt rom. Kanaler leder fra dette rommet til overflaten, og det skilles ut et klebrig stoff som får rusk til å feste seg til larven, noe som gjør at den blir godt kamuflert.
Larvene til disse artene lever på levermoser. De voksne kan ikke suge nektar, men tygger i seg pollen og bregnesporer. Man kan ofte finne dem tallrikt på visse blomster, særlig starr (Carex spp.) og busker og trær som for eksempel eik og hagtorn.
Artene lever i Øst-Asia.
