Paul Pelliot
| Paul Pelliot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Paul Eugène Pelliot 28. mai 1878  Paris | ||
| Død | 26. okt. 1945 (67 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, antropolog, lingvist, arkeolog, kunsthistoriker, professor, sinolog, kunstsamler, historiker | ||
| Utdannet ved | Sciences Po Collège Stanislas de Paris Institut national des langues et civilisations orientales | ||
| Far | Charles Théodore Pelliot | ||
| Søsken | Alice Pelliot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen Æresdoktor ved Hong Kong-universitetet Prix Giles (1963) 2. klasse med briljanter av Sankta Annas orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Paul Pelliot (født 28. mai 1878 i Paris, død 26. oktober 1945 samme sted) var en fransk sinolog, tibetolog og Sentral-Asia-forsker. Han var student under Sylvain Lévi og Édouard Chavannes, og ledet en viktig arkeologisk ekspedisjon til Sentral-Asia.
Forsker i Orienten
Pelliot arbeidet ved École française d'Extrême-Orient i Hanoi, hvorfra han i 1900 ble sendt til Beijing for å gå gjennom biblioteker der. I Beijing havnet han i bokseropprøret og var blant de utlendinger som ble beleiret av kinesiske keiserlige styrker i legasjonsområdet. Han utøvde tapperhet der og ble etterpå dekorert med Æreslegionen. I en alder av 22 år vendte Pelliot tilbake til Hanoi, der han ble professor i kinesisk språk ved École française d'Extrême-Orient.
Ekspedisjonen til Sentral-Asia
Pelliots ekspedisjon på tre mann forlot Paris 17. juni 1906. De tre dro med tog til kinesisk Turkestan via Moskva og Tasjkent, og ankom Kashgar sent i august. Der bodde de hos den russiske generalkonsulen. Pelliots kinesiskkunnskaper gjorde inntrykk på de kinesiske embedsmenn der, og det førte til at ekspedisjonen fikk utmerket støtte lokalt.[trenger referanse]
Etter Kashgar dro de til Tumchuq. Derfra dro de til Kucha, der Pelliot fant dokumenter på det tapte språket kuchansk. Dokumentene ble senere oversatt av Sylvain Levi, Pelliots tidligere lærer. Etter Kucha kom Pelliot til Ürümqi, der de møtte hertug Lan, hvis bror hadde vært en av lederne under bokseropprøret. Hertug Lan var i permanent indre eksil i Ürümqi.
Pelliots siste stopp var Dunhuang. Ved Mogaogrottene nær Dunhuang lyktes det ham å få adgang til abbed Wang Yuanlus hemmelige kammer, som hadde en enorm mengde gamle dokumenter. En tidligere reisende forsker, Aurel Stein, hadde anført at slike dokumenter fantes der. Etter å ha analysert dokumentene i tre uker lyktes det Pelliot å få Wang til å selge ham et utvalg av de viktigste av dem. Wang trengte penger for å pusse opp sitt kloster, og gikk med på en pris på 500 tael.
Etter ekspedisjonen
Pelliot returnerte til Paris den 24. oktober 1909. Snart ble han og sinologkollegaen Édouard Chavannes gjenstand for en voldsom kampanje. Det ble hevdet at det ble ødslet med penger og at Pelliot hadde med seg forfalskede dokumenter.[trenger referanse] Anklagene toppet seg med en artikkel i desember 1910 i La Revue Indigène av M. Fernand Farjenel. Anklagene ble tilbakevist i og med Aurel Steins bok Ruins of Desert Cathay, fra 1912, der han fortalte at han hadde etterlatt dokumenter i Dunhuang. Dermed stilnet kritikken mot Pelliot.
Senere var Pelliot fransk militærattaché i Beijing under første verdenskrig. Han døde av kreft i 1945.
Publikasjoner
- med Édouard Chavannes: «Un traité manichéen retrouvé en Chine», i: Journal Asiatique 1911, s. 499-617; 1913, s. 99-199, 261-392.
- «Les influences iraniennes en Asie Centrale et en Extrême-Orient», i: Revue d'Histoire et de Littérature Religieuses N.S. 3, 1912, s. 97-119.
- «Mo-ni et manichéens», i: Journal Asiatique 1914, s. 461-70.
- «Le Cha-tcheou-tou-fou-t'ou-king et la colonie sogdienne de la région du Lob Nor», i: Journal Asiatique 1916, s. 111-23.
- «Meou-tseu, ou les doutes levés», i T'oung Pao XIX, Leiden, Brill 1920
- med Robert Gauthiot: Le sûtra des causes et des effets du bien et du mal. Edité‚ et traduit d'après les textes sogdien, chinois et tibétain, 2 bind, Paris 1920.
- Les Grottes de Touen-houang, 6 bind. Paris, Collège de France 1920-24
- «Les Mongols et la Papauté. Documents nouveaux édités, traduits et commentés par M. Paul Pelliot avec la collaboration de MM. Borghezio, Masse‚ and Tisserant», i: Revue de l'Orient chrétien, 3e sér. 3 (23), 1922/23, s. 3-30; 4(24), 1924, s. 225-335; 8(28), 1931, s. 3-84.
- «Les traditions manichéennes au Foukien», i: T'oung Pao 22, 1923, s. 193-208.
- «Neuf notes sur des questions d'Asie Centrale», i: T'oung Pao 24, 1929, s. 201-265.
- Histoire Secrète des Mongols. Restitution du texte mongol et traduction francaise des chapitres I a VI, Paris 1949.
- Notes sur Marco Polo, red. L. Hambis, 3 bind, Paris 1959-63.
- Recherches sur les chrétiens d'Asie centrale et d'Extrême-Orient I, Paris 1973.
- L'inscription nestorienne de Si-ngan-fou, ed. avec suppléments par Antonino Forte, Kyoto / Paris, 1996.
- Marco Polo The Description of the World (with Arthur Christopher Moule) ISBN 4-87187-308-0
- Marco Polo Transcription of the Original in Latin (with Arthur Christopher Moule) ISBN 4-87187-309-9
Referanser
- 1 2 3 4 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Paul_Pelliot, besøkt 18. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Babelio, oppført som C. Pelliot, Babelio forfatter-ID 115582[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 AlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 12990[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Pelliot, Paul[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Пеллио Поль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pelliot-paul[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.musimem.com[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119392194, besøkt 1. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ↑ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.aibl.fr, Académie des Inscriptions et Belles-Lettres member ID pelliot-paul-eugene[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Q137732450, side(r) 387[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- Peter Hopkirk: Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia. Amherst, The University of Massachusetts Press 1980, ISBN 0-87023-435-8.
- Peter Hopkirk: Die Seidenstrasse – Auf der Suche nach verlorenen Schätzen in Chinesisch-Zentralasien. München: List Verlag 1986