Biografi
Ricœur ble født i en protestantisk familie, som tilhørte den religiøse minoriteten i det katolske Frankrike.
Ricoeurs far døde i et slag i 1915 under første verdenskrig, da Paul var bare to år gammel. Han ble oppfostret av en tante i Rennes, med et lite stipend tilegnet ham som krigsoffer. Ricœur utmerket seg boklig og intellektuelt, noe som ble forsterket av familiens protestantiske holdninger og av bibelstudier. Ricœur fikk studiekompetanse i 1933 ved Universitetet i Rennes, og begynte å studere filosofi ved Sorbonne i 1934, der han ble influert av Gabriel Marcel. I 1935 oppnådde han agrégation-graden i filosofi, med desidert høyeste karakterer i landet.
Andre verdenskrig avbrøt karrieren hans, da han ble utkalt til den franske armé i 1939. Hans avdeling ble tatt til fange under den tyske invasjonen av Frankrike i 1940, og han tilbrakte de neste fem årene som krigsfange. Fangeleiren hans var fylt av andre intellektuelle, som Mikel Dufrenne, som organiserte undervisning, og leiren ble utmerket som en høyeregrads-institusjon av Vichy-regjeringen. På denne tiden leste han Karl Jaspers, som ble et stort forbilde. Dessuten begynte på han en oversettelse av Edmund Husserls Ideen I.
Ricœur studerte ved Universitetet i Strasbourg 1948-56, det eneste franske universitetet med et protestantisk teologisk fakultet. I 1950 tok han doktorgraden på to avhandlinger: En «mindre» avhandling som var en oversettelse med kommentarer av Husserls Ideen I til fransk for første gang, og en «større» avhandling som han senere publiserte som Le Volontaire et l'Involontaire. Ricœur fikk ry som ekspert på fenomenologi, som ble populært i Frankrike på 1930-tallet og ble utbredt under og etter krigen takket være arbeidet til Maurice Merleau-Ponty og Emmanuel Levinas.
Han var en flittig bidragsyter til og debattant i tidsskriftet Esprit, den filosofiske skoleretningen personalismens talerør i Frankrike.
I 1956 besatte Ricœur en stilling ved Sorbonne-universitetet i Paris som leder for generell filosofi. Ricœur ble med dette en av Frankrikes ledende filosofer. I tiden ved Sorbonne skrev han Fallible Man og The Symbolism of Evil publisert i 1960, og Freud and Philosophy: Essays on Interpretation publisert i 1965.
Fra 1965 til 1970 var Ricœur administrator ved det nyetablerte Universitetet i Nanterre utenfor Paris. Nanterre was tildelt et eksperiment i progressiv utdannelse, og Ricœur håpet at han kunne skape et universitet i samsvar med sin visjon fritt for «den undertrykkende atmosfæren ved det tradisjonsbundne Sorbonne, med sine overfylte klasser». Likevel ble Nanterre sentrum for protester under studentopptøyene i mai 1968. Ricœur ble beskyldt av studentene for å være et redskap for den franske regjeringen.
Skuffet og lei av fransk akademisk livsførsel tok Ricœur et kort studieopphold ved Det katolske universitetet i Louvain i Belgia, før han tok en stilling ved the Divinity School ved Universitetet i Chicago, hvor han underviste 1970-85. Slik oppdaget Ricæur amerikansk filosofi og sosialvitenskap, og ble en av de få intellektuelle som hadde godt kjennskap til de tre største intellektuelle miljøene: fransk, tysk og anglo-amerikansk. Dette kulminerte i hans The Rule of Metaphor: Multi-disciplinary Studies of the Creation of Meaning of Language, som ble publisert i 1975, og trebindsverket Time and Narrative, som ble publisert 1984–1988. Ricoeur ga the Gifford Lectures i 1985-86, publisert i 1992 som Oneself as Another. Dette arbeidet bygget på hans diskusjon av narrativ identitet og hans fortsatte interesse for selvet.
Takket være Time and Narrative kunne Ricœur vende tilbake til Frankrike i 1985 som en intellektuell superstjerne. Hans senere arbeider ble karakterisert som en stadig gjennomskjæring av nasjonale intellektuelle tradisjoner; for eksempel omhandlet noen av skriftene tenkningen til den amerikanske politiske filosofen John Rawls.
I 1999 vant han Balzanprisen. Den 29. november 2004 ble han tildelt den andre John W. Kluge Prize for Lifetime Achievement in the Human Sciences (sammen med Jaroslav Pelikan).
Paul Ricœur døde i sitt hjem av naturlige årsaker. Den daværende franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin erklærte at "den europeiske humanvitenskapelige tradisjonen sørger over tapet av en av dens fremste representanter".
