Bakgrunn
Gabriel Marcel var det eneste barn til en høytstående agnostisk embetsmann og en jødisk mor sønn døde da han var ung, og lærte om andre land og deres litteratur i en tidlig alder. Etter å ha studert filosofi ved Sorbonne, var han filosofilærer på videregående skole (1912 Vendôme, 1915/18 Paris).
Under første verdenskrig hadde han ansvaret for savnetkartoteket til Røde Kors – av helsemessige årsaker var han ikke egnet for utplassering ved fronten. I løpet av denne tiden (fra 1914) ble Metafysisk dagbok (hans metafysiske dagbok) skrevet. I tillegg til undervisningsvirksomheten (senere også i Sens, igjen i Paris og dessuten i Montpellier), var han også redaktør og teaterkritiker i forlagsbransjen.
Han sønn av religiøst ikke-praktiserende foreldre, med agnostisk far. Gabriel tilhørte ikke noen religion og var opprinnelig ateist, men konverterte til katolisismen i 1929 under påvirkning av vennen Charles Du Bos og François Mauriac.
Virke
I mange år holdt Marcel ukentlige filosofiske diskusjonsmøter hvor han møtte og påvirket mange ledende unge franske filosofer som Jean Wahl, Paul Ricoeur, Emmanuel Levinas og Jean-Paul Sartre (samt Karol Wojtyła). Marcels innflytelse var hovedsakelig basert på hans filosofiske forfatterskap og mindre på de mange skuespillene han skrev, et faktum som overrasket og skuffet Marcel selv fordi han håpet å nå allmennheten med disse skuespillene og forberede dem på sin eksistensielle filosofi. Sine tanker har han nemlig også fremført i skuespill som Un homme de Dieu (1925).
Sentralt i hans tenkning står problemer knyttet til erkjennelse og eksistens. I Etre et avoir gjør han rede for en distinksjon mellom begrepene «problem» og «mysterium». For Marcel er problemer noe man erkjennelsesmessig står utenfor og betrakter analytisk. «Hvor der er problem, arbeider jeg med data som er stillet foran meg», skriver han. Et mysterium er noe man er i, og framstår slik som en opplevelse som det ikke fyllestgjørende kan utlegges om. De to begrepene betegner ulike erkjennelsesmessige strategier: «Et mysterium som gjøres til gjenstand for refleksjon, vil nødvendigvis gå over til å være et problem.»
Marcels filosofi henter blant annet sin inspirasjon fra Henri Bergson, og man finner samtidig likheter med den jødiske filosofen Martin Bubers tenkning. Buber og Marcel regnes også gjerne under betegnelsen dialogfilosofi, eller jeg-du-filosofi.
Som kristen eksistentialist hadde Marcel også berøringspunkter med Søren Kierkegaard.
Marcel var motstander av tidens antisemittisme og var tilhenger av vennlig dialog med ikke-katolikker.
