Penguin

Penguin
Type:		sjømålmissil
Varianter:		Penguin MK1 Penguin MK2 Penguin MK2 Mod7 Penguin MK3
Rekkevidde:		46+ km med den nye oppgraderte motoren (MK2), 55+ km (MK3)
Stridshoder:		120 kg (MK2), 130 kg (MK3)
Framdrift:		Konvensjonell kruttmotor
Plattform:		skip, fly, helikopter
Styresystem:		Varmesøkende
Makshastighet:		Underlydsmissil
Lengde:		3,0 m (MK2), 3,2 m (MK3)
Diameter:		28 cm
Vekt:		385 kg (MK2), 370 kg (MK3)
Produsent:		Kongsberg Defence Systems
I bruk siden:		1972
Stater:		Norge, Spania, New Zealand, Brasil, USA, Tyrkia, Sverige, Hellas
Penguin på Commons

Penguin (norsk: pingvin) er et sjømålsmissil utviklet av det norske selskapet Kongsberg Våpenfabrikk (KV, nåværende Kongsberg Defence Systems) fra tidlig på 1970-tallet, og videreutviklet siden.

Missilet som fikk navnet Penguin MK1 var verdens første «fire and forget-missil». Det har en passiv infrarød søker, noe som var markedsledende da det kom.

Missilet Penguin MK2 mod 6 var i bruk på sjøforsvarets Hauk-klasse-MTBer, inntil disse ble utfaset i 2008. Det er også produsert versjoner for bruk av SH-60B og S-70 Seahawk og Kaman SH-2G Super Seasprite helikopter (Penguin MK2 mod 7, kjent som AGM-119B i USA), samt for F-16 jagerfly (MK3, kjent som AGM-119A i USA). Kongsberg har solgt mer enn 1100 Penguin-missiler til åtte ulike land.

Teknisk

Penguin er modulært oppbygget. De første missilene var bygget opp med følgende moduler fra nesen og bakover:

• Infrarød målsøker
• Styreservo med canardfinner
• Laser høydemåler
• Styre- og navigasjonsmodul
• Stridshode med brannrør
• Rakettmotor for framdrift i fluktfasen
• Rakettmotor for akselerasjon under utskytning
• Fire vinger festet til motormodulen

Historie og utvikling

På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedobåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, Storm-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning mot større overflatemål. Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet FIX og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten på Penguin-prosjektet, som kom i gang i 1961.

KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.

Penguin endte som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Canardfinnene foran, sørget for styringen og vinger bak stabiliserte i flukten.

Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av Storm-klassen, seks MTBer av Snøgg-klassen og fem fregatter av Oslo-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på Hauk-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.

Fra 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytt produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Utviklingsprosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy senere. Fra 1994 til 2004 ble dette missilet solgt til USA, Hellas, Spania, Tyrkia og Australia. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre. Norge var eneste brukerland av Mk 3, da USA heller ville bruke andre missiler (som AGM-65 Maverick) på sine jagerfly for dette formålet.

Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte Naval Strike Missile.

Brukerland