Pepperoverfallet

Pepperoverfallet var et noe omdiskutert angrep mot Vidkun Quisling, som fant sted 5. februar 1932.

Hendelsen fant sted mens Quisling var forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen under statsminister Peder Kolstad. Overfallet ble en stor mediesak, og ble forverret da venstresiden valgte å anse overfallet som oppdiktet. Dette førte til at Quisling slo kraftig tilbake mot arbeiderbevegelsen, og begynte å etablere seg som et samlingspunkt for den høyreradikale opinionen. Denne støtten var blant årsakene som tillot Quisling å etablere Nasjonal Samling i 1933.

Tiden før angrepet

Quisling var på tiden angrepet fant sted, relativt ny i norsk politikk. Før dette hadde han jobbet i mange år i Russland og senere i Sovjetunionen. I 1918 startet hans utenlands karriere da han fikk stillingen som militærattaché ved den norske legasjonen i Petrograd. Selv om han snart etter ble tvunget hjem igjen som følge av Den russiske revolusjonens første terrorbølge, rakk han å opparbeide seg stor annerkjennelse innen Generalstaben for sine utdypende rapporter hjem. Etter dette jobbet han under Fridtjof Nansen i en hjelpeaksjon for Røde Kors i Russland, med Quisling stasjonert i Ukraina. Fra sitt hovedkvarter i Kharkov, ledet han hjelpearbeidet fra februar 1922 til september 1922. Da han vendte hjem til Norge, omtalte flere aviser hans innsats som enestående og han ble en populær foredragsholder. Senere jobbet han igjen ved den norske legasjonen i Petrograd.

Etter tidligere kontakt med ledelsen i både Det Norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti, begynte Quisling å bevege seg mot høyre etter Stalins maktovertakelse i Sovjetunionen. Tidligere hadde Quisling håpet at Bolsjevikenes tvangsregime ville mildnes over tid, men etter han så forfølgelsen og drapene av Armenerne han hadde ansvar for, innså han at utviklingen gikk mot det verre. Det var her han begynte å ordentlig utvikle sin rasepolitikk om jødenes rolle i den russiske revolusjonen, slavernes tilbakeståenhet, og germanernes overlegenhet.

Da Quisling vendte hjem for godt i 1929, begynte han å menge seg med hovedstadens ledende kretser. Han ble introdusert til den norske politikken av sin gamle venn, Frederik Prytz, som han hadde blitt kjent med tilbake da han var militærattaché i Russland. Da hadde de diskutert nødvendigheten for dannelsen av en samlende, nasjonal bevegelse som skulle erstatte partistyre og stortingspolitikk. For å oppnå dette ønsket Prytz å bruke Quisling som frontfigur, og over det neste året ble Norge introdusert for Quislings rasepolitikk og sterke hat mot marxismen. Dette resulterte i at Prytz og Quisling sammen var blant de som dannet Nordisk Folkereisning, som reflekterte Quislings fascistiske ideologi, i mars 1931. Organisasjonen fikk rundt 100 medlemmer før Quisling i mai 1931 ble utnevnt til forsvarsminister i Peder Kolstads regjering. Selv om han selv ikke var og aldri ble medlem av Bondepartiet, fikk Quisling posten takket være Prytz sin lobbyvirksomhet.

Ettersom Kolstads regjering var den første Bondeparti-regjeringen, var det særdeles få av deres politikere som var velkjente eller populære, og Kolstads utnevnelse av Quisling som forsvarsminister var et særlig omdiskutert tema. Kolstad kjente ikke Quisling fra før, og da Kolstad ble spurt om utnevnelsen kunne han ikke gi en annen god grunn enn at «han har skrevet en slik god bok om Russland». Dermed var det ganske klart, selv i samtiden, at Quisling hadde fått posisjonen på grunn av press fra sine mektige venner. Quisling passet riktignok godt inn i Bondepartiets profil som et militærvennlig parti, med tanke på at Quisling var major i hæren. I motsetning til sin etterfølger, Jens Hundseid, hadde Kolstad god kontroll på Quisling.

Det var kjent at Quisling var sterkt mislikt av venstresiden på grunn av sin fascistiske legning, noe som gjorde at han stadig ble utsatt for politiske angrep. Han ble også sterkt kritisert for sin vilje til å rettsforfølge ulydige offiserer som støttet arbeiderbevegelsen. På grunn av dette, samt hans involvering i Folkereisningen, ble Quisling et uromoment i regjeringen.

Angrepet

Angrepet fant sted 5. februar 1932. Ifølge Quisling ble han overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet i Oslo. Han hevdet at en ukjent gjerningsmann hadde kastet pepper i øynene hans, og stakk han med en kniv. Etter dette stjal han en koffert med enda ukjent innhold, før han flyktet. Etter angrepet dro Quisling hjem til sin leilighet på Frogner, og meldte ikke inn saken til politiet før dagen etter. Den påfølgende politietterforskningen fant ingen spor etter overfallet på stedet. Det var heller ingen av de bevæpnede vaktene i Forsvarsdepartementene som hadde sett eller hørt noe uvanlig. Det ble heller ikke funnet spor etter kamp eller pepper på åstedet. Quisling fortalte derimot at han og en venn hadde funnet pepper da de hadde vært der dagen etter angrepet. Det faktum at politietterforskningen ikke fant noen spor, og den eneste som kunne si noe om angrepet var Quisling, økte mistanken om at hele angrepet var oppdiktet. Det ble regnet som meget usannsynlig at en slik hendelse kunne skje i et offentlig bygg, uten at noen skulle lagt merke til det.

Den 9. februar ble det, derimot, utstedt en legeerklæring fra professorene Bull og Harbitz som støttet versjon av historien. De bekreftet at Quisling hadde skader forenlige med et overfall.

Hendelsen var det største diskusjonsemnet den våren, og ble hyppig skrevet om i pressen. Avisene hadde derimot ulike vinklinger av saken. Arbeiderbladet kalte det «en røverhistorie i forsvarsdepartementet» og var svært skeptiske til historien, mens Aftenposten anså det som et mystisk overgrep gjennomført av en spion. Arbeiderpressen ble støttet av venstresiden i sin historie om at Quisling hadde iscenesatt overfallet for å vinne sympati eller avlede oppmerksomhet fra politiske konflikter. Høyrelenende aviser som Nationen og Tidens Tegn valgte å forsvare Quisling.

I dag regnes enda pepperoverfallet som et uløst mysterium, og den dag i dag er enda historikere uenige i om angrepet i det hele tatt fant sted. Noen historikere mener at angrepet var isenesatt av Quisling for å styrke sin politiske posisjon, og mener at mangelen på bevis og hans sene politianmeldelse begge taler imot han. Andre mener derimot at Quisling faktisk ble utsatt for et overfall, grunnet hans antikommunistiske arbeid eller etterretningsarbeid fra hans tid i Russland.

Konsekvenser

Pepperoverfallet forsterket Quislings rolle som den mest polariserende figuren i norsk samtidspolitikk. Venstresiden ønsket å bruke hendelsen til latterliggjøre Quisling så mye som mulig. Høyresiden og deler av den borgerlige opinionen, derimot, støttet Quisling. I en opphetet Stortingsdebatt i april 1932, ble Quisling utsatt for kraftig kritikk fra Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen. Quisling valgte å slå tilbake mot kritikken med en tale der han hevdet å ha bevis for at Arbeiderpartiet og kommunistene samarbeidet med Sovjetunionen om en væpnet revolusjon i Norge. Denne talen ble ansett som en politisk bombe, og drastisk økte hans popularitet blant nasjonens høyreradikale.

I 1991 skrev Lars Borgersrud i en kommentar i Klassekampen, som en kommentar på Hans Fredrik Dahls biografi om Quisling, at pepperoverfallet kan sees på som et påskudd for å iverksette et forbud mot Arbeiderpartiet. Han mente at dette kunne sammenlignes med Riksdagsbrannen i februar 1933, noe som Hitler og hans NSDAP brukte som påskudd for å forby det kommunistiske partiet og det sosialdemokratiske partiet.

Angrepet bidro til å sementere Quisling i forkant av hans opprettelse av NS, noe som gjorde at potensielle velgere valgte å holde seg unna. Det gjorde også at kallenavnet «Major Pepper» skulle klistre seg fast til Quisling resten av hans liv.

Referanser