Pierre Coudrin

Prest

Pierre Coudrin studerte teologi i Poitiers og forberedte seg til prestetjeneste ved seminaret der. Han ble ordinert til diakon i desember 1790. På grunn av uroen under den franske revolusjon og seminarprestenes vegring mot på avlegge troskapsed til sivilkonstitusjonen for kleresiet, flyttet Pierre Coudrin til Paris. Der ble han i hemmelighet presteviet i biblioteket i Collège des Irlandais den 4. mars 1792. Den ordinerende biskop var François de Bonal av Clermont.

Han utførte deretter sin prestetjeneste i Frankrike under eventyrlige og farlige forhold: Dette var særlig fremtredende under skrekkveldet. Forfølgelse tvang ham snart til å gå i dekning. Coudrin gjemte seg på et loft i kornmagasinet på Chateau d'Usseau, hvor han ble værende i seks måneder. Han fortalte at han i løpet av denne tiden våknet en kveld omgitt av en åpenbaring av prester, brødre og nonner opplyst i alber.^{[trenger referanse]}

Han tolket visjonen som et guddommelig kall om å etablere et religiøst institutt, det som skulle bli til Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter. Coudrin forlot raskt kornmagasinet og reiste til Poitiers for å starte en undergrunns kirkelig tjeneste, og ventet på det rette øyeblikk til å starte sin gruppe. I oktober samme år arbeidet han også i det fordekte i Tours bispedømme.

Ordenen blir til

I 1797 kjøpte de begge fremtidige stiftere et hus i Poitiers som ble kongregasjonens «Grand'Maison des Sacrés-Cœurs». Julaften 1800, vel vitende om at de kunne bli ført til giljotinen for sin handling, besluttet de å opprette sin grunne med oppdrag å spre budskapet om Guds ubetingede kjærlighet manifestert av Jesu og Marias hjerte, og å finne Guds barmhjertighet gjennom tilbedelsen av det hellige sakrament.^{[trenger referanse]}

I 1804 grunnla Coudrin sammen med adelskvinnen Henriette Aymer de la Chevalerie Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament, vanligvis kalt Picpusfedrene, men i Tyskland Arnsteiner Patres og i Chile Padres franceses. Det offisielle navnet er «Congregatio Sacrorum Cordium Jesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris», med forkortelsen SS.CC. Henriette Aymer de la Chavalerie og hennes mot hadde sittet fengslet en tid under revolusjonen, anklaget for å ha skjult en prest. Hun sa til Coudrin om en himmelsendt visjon hun hadde fått i fengselet som hadde kalt henne til religiøs tjeneste. Coudrin og Henriette Aymer de Chevalerie delte deres drøm om å etablere et religiøst institutt egnet til å fungere under de farer som rådde under revolusjonsveldet i landet.^{[trenger referanse]}

Fedrene og nonnene ved instituttet kalles i dag «av Picpus» fordi de i 1805 etablerte sin generalkurie på rue de Picpus i Paris. Et kjennetegn på den nye kongregasjonen spiritualitet var andakten av Jesu hellige hjerte og det hellige sakrament. Regelverk og konstitusjon ble godkjent av pave Pius VII den 17. november 1817 i den pavelige bullen Pastor aeternus.

Fra 1820 til 1826 var Pierre Coudrin generalvikar i Troyes, og fra 1826 til 1833 i Rouen. I 1829 ledsaget han Gustave Maximilien Juste de Croÿ-Solre, erkebiskopen av Rouen, til Roma, der erkebiskopen deltok i pavevalget.

Etter råd fra superioren for det parisiske ytremisjonsselskap, Charles-François Langlois, som var nødsaget til å avslå å sende misjonærer til flere steder på grunn av mangel på kall, aksepterte Coudrin tilbudet om å sende misjonærer til Oseania. Etter anmodning fra pave Gregor XVI gikk han med på å starte opp med misjonsarbeid på Hawaii/Sandwichøyene og de franske polynesiske øyer.

Picpusfedrene skulle bli kjent for sin misjonsvirksomhet i Hawaii, Afrika, Europa, Sentralamerika og Stillehavsøyene.

Pater Pierre Coudrin døde 27. mars 1837, 69 år gammel, i Paris. Han er gravlagt der på Cimetière de Picpus. Da han døde hadde hans ordensfellesskaper 276 prester og legfrødre, og 1125 søstre. I 2016 var de sammenlagt over 1500 (prester, legbrødre, nonner), og et økande antall legassosierte, og de virket i over 30 land.