Polvandring

Polvandring viser hvordan de magnetiske polene endrer seg over tid. De geografiske og de magnetiske nord- og sørpolene referer til ulike ting. Den geografiske Nordpolen er jordens nordligste punkt, den ligger på 90 grader nord-breddegrad. Det er dette punktet som ligger på aksen som jorden roterer rundt. Den geografiske sørpolen ligger på motsatt side av jorden og er det sørligste punktet. I motsetning til jordens magnetiske nordpol, er den geografiske nordpolen ett fast punkt på jorden og beveger seg ikke. Den magnetiske Nordpolen har ikke en fast lokasjon, men beveger seg over tid. Det er i dette punktet jordens magnetiske feltlinjer går ned i jordens indre. Punktet hvor jordens magnetiske feltlinjer går opp i jordens indre er den magnetiske sørpolen, som også beveger seg i takt med den magnetiske nordpolen og befinner seg på den andre siden av jorden.

Retningen til jordens magnetfelt har snudd flere ganger gjennom historien, dette kalles polskifte.

Tilsynelatende polvandring (Apparent polar wander)

Tilsynelatende polvandring (eng. Apparent polar wander (APW)) er bevegelsen til de paleomagnetiske polene over tid i forhold til et kontinent, hvor kontinentets posisjon blir ansett som konstant. I sannhet så er det kontinentene som beveger seg, grunnet platetektonikk, mens polene, til tross for mindre endringer, over tid holder seg på en konstant posisjon som faller overens med de geografiske polene . Posisjonen til polene i forhold til et kontinent er bevart i den remanente magnetiseringen til magmatiske bergarter, gjerne basalter. Siden de magnetiske polene beveger seg noe i løpet av korte tidsperioder, og basalt kun bevarer orienteringen av magnetfeltet slik det er når det størkner, tar man gjerne borekjerner fra basaltdekker som har størknet i flere faser. På denne måten kan man måle magnetisk orientering langs hele borekjernen og finne et gjennomsnitt.

Sann polvandring (True polar wander)

I motsetning til tilsynelatende polvandring knyttet til kontinentaldrift, er sann polvandring et fenomen der hele den faste delen av jorden, altså skorpe og mantel, sakte roterer i forhold til en stasjonær rotasjonsakse. I forhold til et gitt punkt på jordoverflaten vil dette fremstå som om polene "vandrer". Det er som planeten justerer på seg for på komme i bedre balanse, mens aksen den snurrer rundt forblir den samme.

Det er antatt at sann polvandring skyldes tilpasning til en ujevn fordeling av masse i jorden, og er en prosess som skjer over lange geologiske tidsrom. Sann polvandring har blitt observert flere ganger gjennom jordens geologiske historie, ofte knyttet til store tektoniske eller klimatiske hendelser. Slike masseubalaser kan oppstå i forbindelse med fjellkjededannelser, istider og mantelplumes. Sentrifugalkreftene virker på disse masseubalansene, slik at masseoverskudd blir drevet mot ekvator, og masseunderskudd blir drevet mot polene.

Polvandring på andre planeter

Polvandring finnes også på andre planeter, hvor det beste eksempelet er Mars. Der har dannelsen av store vulkanprovinsen Tharsis, der Olympus Mons befinner seg, skapt en betydelig masseanomali på Mars’ overflate. Den over 4000km lange og 25km høye fjellkjeden har skapt en ubalanse, slik at planeten justerte rotasjonsaksen sin, det vil si at det vært en sann polvandring. Selv uten paleomagnetiske undersøkelser, gir modelleringer av magnetiske data et paleomagnetfelt som forklares best med polvandring. Sammen med den forskjøvede posisjonen til islagene er det dermed sterke bevis for at det har vært polvandring på Mars. Andre eksempler på planeter og andre himmellegemer, som har gjennomgått polvandring er Pluto, Europa og Enceladus.

Referanser