Populisme

«Tvangssalg mot bankene, ikke mot folk». Occupy Wall Street mente å representere «99 prosent» («folket») mot «1 prosent» («eliten»).

Populisme er en politisk ideologi, mobiliseringsstrategi eller kommunikasjonsform, som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populisme, slik det brukes i faglitteraturen, er ikke det samme som opportunisme eller demagogi, men dette er typiske virkemidler for mange populistiske bevegelser.

Populisme som ideologi

Selve ordet, av latin populus, «folk», har samme rot som «populær», men det er ikke de ulike oppfatningenes popularitet som gjør dem til populisme. Det er bred enighet i faglitteraturen om at populismen er antiintellektuell og ikke doktrinært ideologisk.

Donald Trump uttrykker stor mistro til det politiske maktapparatet og etablerte medier, som han kaller «the deep state» og «fake news media».

Cas Mudde definerer populismen som en tynn ideologi, der samfunnet er delt i to grupper, «det ekte folket» og «den korrupte eliten», og at disse to gruppene er internt homogene og står i motsetning til hverandre. Populismen krever at politikken skal være uttrykk for det ekte folkets vilje. Mudde bruker betegnelsen «tynn ideologi» for å forklare at populismen i praksis pleier å knytte seg an til andre ideologiske elementer.

Andre forskere har ment at populisme ikke kan sies å være noen ideologi i seg selv, men heller en politisk stil, som politikere kan velge å gripe til. Noen forskere ser på populismen mer som et politisk overgangsfenomen.

Jan-Werner Müller har betegnet populismen som en moralistisk måte å se politikk på, hvor det moralsk rene og homogene folket blir stilt opp mot de små minoritetene, i særdeleshet eliter, som anses som korrupte og parasittiske. Etter Müllers definisjon vil populistene fra 1800-tallet, som oppfant begrepet, ikke være populister i denne betydningen.

Historie

«Populisme» brukes ofte nedsettende, og populister bruker sjelden betegnelsen om seg selv. Opprinnelig hadde «populist», i betydningen «folkelig» eller «folkevenn», en positiv klang.

Karikatur fra 1896 av populisten William Jennings Bryan som sluker et esel, symbolet på Det demokratiske partiet i USA. Bryan var tre ganger demokratenes presidentkandidat.

De første bevegelsene som betegnet seg selv som «populister», oppstod på 1800-tallet. De russiske narodnikene (som betyr «populistene») kjempet for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. Sist på 1800-tallet ble begrepet utbredt med de amerikanske populistene, som vant særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen, der mange var kritiske til den nye industrikapitalismen.

Latin-Amerika har en venstrepopulistisk tradisjon i alle fall tilbake til 1930-årene, for eksempel i form av peronismen i Argentina og senere chavismen i Venezuela, men «populister» er ikke et begrep de har brukt om seg selv.

I 1954 skrev den amerikanske sosiologen Edward Shils om anti-establishment-strømninger i USA, som han betegnet som «populisme». Denne forståelsen av populisme ble videreutviklet av Seymour Martin Lipset. Både Shils og Lipset tenkte særlig på «mccarthyismen» og grupper på det ytre høyre i USA. «Populisme» har senere blitt brukt innen samfunnsforskningen om bevegelser på hele det politiske spekteret.

Ottar Brox brukte «populisme» for å beskrive motsetningsforholdet mellom teknokratiet og proletariatet i Hva skjer i Nord-Norge? (1966). Han lånte begrepet fra den britiske sosiologen Peter Worsleys studie av «populistiske» regimer i den tredje verden. I 1960-årene kom både populisme og grønn sosialisme til å betegne en intellektuell, systemkritisk opposisjon på norsk venstreside. Populistiske arbeidsgrupper og Grønt Gras i Oslo, som også kalte seg selv populister, la vekt på miljøvern og desentralisering og mobiliserte rundt EF-saken. Denne begrepsforståelsen forsvant med bevegelsen selv i 1970-årene.

Tidlig i 1970-årene ble den moderne høyrepopulismen introdusert i Norge ved Anders Lange. Lange kalte ikke seg selv populist, men demagog, og sammenlignet seg selv med Martin Tranmæl og Haakon Lie. Karismatiske ledere er typisk for populistiske bevegelser. Lange var uttrykkelig antiintellektuell og mente å representere «sunt folkevett». «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble Fremskrittspartiet.

Den moderne høyrepopulismen henger sammen med velferdsstatens fremvekst og begynte som protest mot skatter og byråkrati. Et tidlig eksempel er Pierre Poujade og hans bevegelse med basis i småborgerskapet i Frankrike i 1950-årene. Mogens Glistrup og det danske Fremskridtspartiet, som ble inspirasjonskilde for Anders Lange, regnes til den samme strømningen. Høyrepopulismen har særlig fra 1990-årene blitt sterkere forbundet med nativisme og globaliseringskritikk. Det franske Rassemblement national anses som arketypen på høyrepopulistiske partier av dette slaget.

Etter finanskrisen i 2008 har også venstrepopulistiske bevegelser oppstått i flere europeiske land, men mobiliserer til forskjell fra høyrepopulistene ikke på innvandringsmotstand, men på kapitalismekritikk og motstand mot sparepolitikk.

Se også