Liv
Sabbadini var elev ved Istituto di studi superiori i Firenze, hvor Domenico Comparetti, Pasquale Villari og Enea Piccolomini var blant lærerne hans. Han fikk doktorgraden i 1874 og var deretter fra 1874 til 1886 lærer ved forskjellige gymnas: Girgenti, Velletri, Ventimiglia, Salerno, Livorno og Palermo. I 1886 ble han utnevnt til professor i latinsk litteratur ved Universitetet i Catania. I 1900 vekslet han til professoratet i latinsk litteratur ved akademiet i Milano (forløperen for Universitetet i Milano, opprettet i 1924), hvor han ble værende til han gikk av i 1926.
Gjennom hele livet interesserte Sabbadini seg for Vergil, som var gjenstand for en rekke av hans avhandlinger og kommentarer. Ved 2000 årsjubileet for dikterens fødsel (1930) utga han en kritisk utgave av Vergils samlede skrifter. Han utga også flere skoleutgaver av latinske forfattere.
Ved siden av antikken interesserte han seg for den italienske humanismen, først og fremst den klassiske filologiens utvikling i denne perioden, og var en av de første som undersøkte denne systematisk. Han utga en rekke avhandlinger om enkelte humanister, biblioteker og manuskripter, Særlig er han kjent for Le scoperte dei codici latini e greci ne’ secoli XIV e XV («Oppdagelsene av latinske og greske skrifter på 1300- og 1400-tallet», 1905).
