Begrep og avgrensning
Innen migrasjonsforskningen brukes remigrasjon eller tilbakevandring om tilbakeflytting til opprinnelseslandet eller utgangspunktet for en tidligere migrasjon, og begrepet omfatter blant annet frivillig tilbakevending etter arbeid, studier eller eksil. Slik remigrasjon er derfor ikke i seg selv et politisk eller ideologisk begrep. En student eller arbeidsinnvandrer som etter noen år i utlandet flytter tilbake til hjemlandet, er et typisk eksempel på remigrasjon i denne betydningen.
Begrepet må også skilles fra repatriering, frivillige returordninger og uttransportering eller utvisning etter gjeldende utlendingslovgivning. Slike ordninger kan gjelde personer som selv ønsker å vende tilbake, eller utlendinger som etter en individuell rettslig avgjørelse ikke lenger har rett til å oppholde seg i landet. Den nyere politiske bruken av remigrasjon skiller seg fra dette når målet ikke bare er å håndheve eksisterende oppholdsregler, men å endre befolkningssammensetningen ved å få større kategorier av mennesker med innvandrerbakgrunn til å forlate landet.
Politisk og ideologisk bruk
Den moderne politiske bruken av begrepet er særlig knyttet til den europeiske identitære bevegelsen og beslektede miljøer på ytre høyre. Her inngår remigrasjon i en forestilling om etnopluralisme, der etniske og kulturelle grupper ideelt skal holdes geografisk atskilt for å bevare det som oppfattes som deres særegne identitet. Konseptet er også tett knyttet til konspirasjonsfortellingen om «Den store utskiftningen», som fremstiller innvandring og demografiske endringer som en utskifting av Europas opprinnelige befolkning. I denne tankegangen fungerer «den store utskiftningen» som en beskrivelse av et påstått problem, mens remigrasjon presenteres som løsningen på dette problemet.
I politisk kommunikasjonsforskning er denne bruken av ordet blitt analysert som et eksempel på såkalt dog-whistle politics, der et tilsynelatende nøytralt eller teknisk uttrykk kan formidle et mer ekskluderende budskap til mottakere som kjenner den ideologiske sammenhengen. En fagfellevurdert innholdsanalyse av remigrasjonslitteratur fant at begrepet ble kombinert med forestillinger om etnokulturell tilhørighet, assimilering og «befolkningsutskiftning», samtidig som forslagene ble presentert gjennom språk om lovlighet, frivillighet og kulturbevaring. Den politiske betydningen av ordet kan derfor variere fra krav om strengere returpolitikk for utlendinger uten oppholdsrett til mer omfattende forslag om å påvirke også fastboende og statsborgere med innvandrerbakgrunn til å forlate landet.
Potsdam-møtet og Tyskland
Begrepet fikk stor offentlig oppmerksomhet etter et møte utenfor Potsdam 25. november 2023, der personer fra den tyske ytre høyresiden, enkelte medlemmer av Alternative für Deutschland (AfD), forretningsfolk og andre deltok. På møtet ble det presentert et remigrasjonskonsept som skilte mellom asylsøkere, utenlandske statsborgere og personer med tysk statsborgerskap som ble betegnet som «ikke assimilerte». For den sistnevnte gruppen ble det blant annet skissert et langvarig politisk prosjekt der «tilpasningspress» og lovendringer skulle bidra til at mennesker forlot Tyskland.
Publiseringen av møtet utløste omfattende protester mot høyreekstremisme i Tyskland og gjorde remigrasjon til et sentralt begrep i den tyske innvandringspolitiske debatten. På AfDs landsmøte i Riesa i januar 2025 ble selve ordet «remigrasjon» tatt inn i partiets program for forbundsdagsvalget etter et endringsforslag fra delegater.
Enkelte formuleringer i Correctivs omtale av Potsdam-møtet har senere vært gjenstand for rettssaker, og i mars 2026 forbød Landgericht Berlin II Correctiv å gjenta blant annet formuleringen om at møtet hadde dreid seg om en «masterplan» for formell utvisning av tyske statsborgere. Avgjørelsen var ikke rettskraftig, og Correctiv anket den. Denne pressrettslige striden om hvordan møtet kunne sammenfattes må skilles fra rettslige vurderinger av selve remigrasjonskonseptet i andre saker.
Rettslige spørsmål
Det tyske Bundesverwaltungsgericht behandlet i 2025 remigrasjonskonseptet i forbindelse med en sak om det høyreorienterte medieselskapet Compact. Retten slo fast at konseptet gikk lenger enn å fremskynde ordinære utvisninger etter asyl- og utlendingsretten, fordi det også skilte mellom tyske statsborgere ut fra innvandringsbakgrunn og etnokulturell tilhørighet. Retten vurderte et system der etnisk-kulturelt definerte tyskere gis en sterkere rett til å tilhøre landet enn tyske statsborgere med innvandrerbakgrunn som uforenlig med det egalitære statsborgerskapsbegrepet som følger av menneskeverdet og demokratiprinsippet i den tyske grunnloven. For tyske statsborgere karakteriserte retten derfor denne delen av remigrasjonskonseptet som ikke-egalitær og i strid med menneskeverdet.
Dette innebærer ikke at all retur- eller utvisningspolitikk er rettsstridig eller identisk med det politiske remigrasjonskonseptet. Stater kan etter gjeldende nasjonal og internasjonal rett avslå opphold, utvise utlendinger på bestemte vilkår og legge til rette for frivillig tilbakevending; den prinsipielle forskjellen oppstår når politiske tiltak bygger på at mennesker med samme statsborgerskap skal ha ulik rett til å bli i landet på grunnlag av avstamning eller etnokulturell tilhørighet.
.JPG)