Rhondda

Voldsom vekst

I 1801 var 542 innbyggere i dalen. Flertallet drev med jordbruk. Det var få industribygninger før 1850; blant de bemerkelsesverdige er en masovn fra 1600-tallet i Pontygwaith og en tovingmølle etablert i 1738. Kornmøller fantes spredt rundt i dalene, i likhet med tidlige kullgroper, to registrert som åpnet i 1612 i Rhigos og Cwmparc, selv om de ville ha vært dagbrudd, ikke dypgruvedrift.

Kullfeltet i Sør-Wales er det største sammenhengende kullfeltet i Storbritannia, og strekker seg over omtrent 113 kilometer fra Pontypool i øst til St. Brides Bay i vest, og dekker nesten 2600 kvadratkilometer. Dette omfattet mesteparten av Glamorgan og hele Rhondda innenfor det. Selv om nærliggende områder som Merthyr og Aberdare allerede hadde gravd kullgruver, var det ikke før Walter Coffin startet gruveselskapet Dinas Lower Colliery i 1812 at kull ble eksportert fra Rhondda-dalene i noen kommersiell skala.

Kull ble først fraktet med pakkhester, men sammen med den første gruven ved munningen til Rhondda, ble transportproblemet tatt tak i med utvidelsen av jernbanen Taff Vale Railway (TVR).

Da Aberdare var fullt utnyttet på 1860-tallet, flyttet aktivitetene og førte til rask ekspansjon og vekst. I løpet av 1860- og 1870-årene åpnet 20 kullgruver i Rhondda-dalen. I 1865 var kullproduksjonen fra Rhondda-dalen omtrent en fjerdedel av Aberdares; ti år senere produserte Rhondda over to millioner tonn mer enn Aberdare-dalene. Disse tallene skulle senere bli overskygget av de massive utgravningsratene i siste kvartal av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. I 1913 var produksjonen på 9,6 millioner tonn.

I 1893 var det mer enn 75 kullgruver i Rhondda-dalen. I begynnelsen var de fleste eid av en liten gruppe enkeltpersoner,[49] men trenden endret seg mot begynnelsen av 1900-tallet, ettersom selskaper begynte å kjøpe opp eksisterende kullgruver. Det førte til en trend mot konsentrasjon av eierskap, noe som reduserte noe av de økonomiske usikkerhetene knyttet til kullgruvedrift: ustabile kullpriser, oppblåste oppkjøp, geologiske vanskeligheter og store ulykker. De nye selskapene ble dannet av enkeltpersoner og familier som eide de opprinnelige kullgruvene, men ved begynnelsen av 1900-tallet var de ikke mer enn hovedaksjonærer.

Befolkningsvekst

I begynnelsen til midten av 1800-tallet var Rhondda-dalene bebodd av små jordbruksbygder. I 1841 registrerte sognet Ystradyfodwg, som senere skulle utgjøre mesteparten av Rhondda Borough, en befolkning på under tusen. Med oppdagelsen av massive forekomster av tilgjengelig kull av høy kvalitet på midten av 1800-tallet opplevde dalene en stor tilstrømning av økonomiske innvandrere. De første kom til landsbyene og nærliggende områder.

Fra bare 951 i 1851 økte befolkningen i Ystradyfodwg menighet til 16 914 i 1871. I 1901 hadde Rhondda urbane distrikt en befolkning på 113 735. Etter hvert som flere og flere kullgruver ble gravd, økte befolkningen for å fylle jobbene som trengs for å utvinne kullet. På 1860- og 1870-tallet kom flertallet fra naboområdene i Wales, men med forbedret jernbanetransport og billigere transport kom innvandrere lenger unna. Folketellingen fra 1851 viser at fattige i Somerset var de første engelske immigrantene. På 1890-tallet ble det registrert arbeidere fra sørvestlige England, steder som Gloucester og Devon. Befolkningen i dalene nådde toppen i 1924 med over 167 900 innbyggere.

Ulykker og tragedier

Muligheten for alvorlig skade eller død var en daglig risiko for gruvearbeiderne i Rhondda. Den mest beryktede formen for gruvekatastrofe var gasseksplosjonen, forårsaket av en opphopning av enten metangass eller kullstøv. Etter hvert som gruvene ble dypere og ventilasjonen vanskeligere å kontrollere, økte risikoen. Den verste enkelthendelsen i Rhondda var Ferndale-katastrofen i 1867, da en eksplosjon tok 178 liv, menn og unge gutter. I 1869 var det ytterligere en eksplosjon i samme gruve, men dødstallet var mindre, 53 menn og gutter. Imidlertid sto de store katastrofene bare for omtrent en femtedel av det totale antallet dødsfall.

Nedgang og økonomisk utvandring

Ved begynnelsen av første verdenskrig var de økonomiske utsiktene i Sør-Wales gode. Selv om produksjonen falt etter toppen i 1913, var etterspørselen fortsatt sterk nok til å presse kullfeltene til grensen. I februar 1917 kom kullgruvedriften under statlig kontroll, og etterspørselen økte etter hvert som krigen intensiverte seg, noe som sikret et marked for tilstrekkelige forsyninger. Etter krigen begynte situasjonen å endre seg. I 1924 var arbeidsledigheten for gruvearbeidere under landsgjennomsnittet. Men troen på at gruveindustrien ville oppleve en permanent etterspørsel etter kull ble knust av den store depresjonen, da Rhondda opplevde en massiv økning i arbeidsledigheten.

Dette førte igjen til en nedgang i offentlige og sosiale tjenester, ettersom folk slet med å betale avgifter og husleie. Det førte til mangel på medisinsk og sykepleierpersonell, manglende og utilstrekkelige kloakkanlegg og en økning i dødsfall fra tuberkulose. I 1932 ble langtidsledigheten i Rhondda på 63 prosent, og i Ferndale nesten 73 prosent.

Med lite annen sysselsetting tilgjengelig i Rhondda, så den eneste løsningen ut til å være emigrasjon. Mellom 1924 og 1939 forlot 50 000 mennesker Rhondda. I løpet av denne tiden var livet vanskelig for lokalsamfunn bygget utelukkende rundt én enkelt industri, spesielt siden de fleste familier levde på én lønn.

Moderne Rhondda

Kullgruveindustrien i Rhondda ble kunstig støttet i krigsårene, og det var forventninger om en tilbakevending til tiden før den industrielle kollapsen og ytterligere håp da regjeringen kunngjorde nasjonaliseringen av de britiske kullgruvene i 1947, men de påfølgende tiårene var det kontinuerlige reduksjoner i kullproduksjon. Fra 15 000 gruvearbeidere i 1947 hadde Rhondda bare en enkelt gruve i dalene som produserte kull i 1984, lokalisert ved Maerdy.

Olje hadde erstattet kull som det foretrukne drivstoffet i mange industrier, og det var politisk press bak oljeforsyningen. Kun stålindustrien hadde behov for høykvalitetskull. 50 prosent av av kull fra Glamorgan ble levert til stålverk, og hvor det nest største markedet var oppvarming av boliger. Behovet etter kullble drastisk redusert etter en industriell resesjon i 1956 og med økt tilgjengelighet av olje.

Britiske og walisiske arbeidsgivere finansierte og subsidierte eksterne bedrifter for å skaffe bedrifter som erstatning for kull. Etter andre verdenskrig ble 23 firmaer opprettet i Rhondda-dalene, 18 av dem sponset av Board of Trade. De fleste hadde perioder med vekst etterfulgt av kollaps, særlig Thorn EMI på 1970-tallet og Burberry på 2000-tallet.

Rhondda Heritage Park er et museum som markerer Rhonddas industrielle fortid, ligger like sør for Porth i den tidligere kullgruveselskapet Lewis Merthyr Colliery i Trehafod.