Rudolf Aschenauer

Rudolf Aschenauer
Rudolf Aschenauer (til høyre) som forsvarer under Einsatzgruppen-prosessen. Benjamin Ferencz (aktor) i midten.
Født21. des. 1913Rediger på Wikidata
Regensburg (Det tyske keiserrike, Oberpfalz, Kongeriket Bayern)
Død28. jan. 1983Rediger på Wikidata (69 år)
Nürnberg
BeskjeftigelseJurist, advokat, forsvarer Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1937–1945)
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Nazi-Tyskland
Vest-Tyskland
Medlem avSturmabteilung
UtmerkelserØstfrontmedaljen

Rudolf Aschenauer (1913-1983) var en tysk jurist, kjent særlig som forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppen-prosessen. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, hadde han 700 klienter tiltalt for krigsforbrytelser og andre alvorlige forhold. Aschenauer var medlem av det tyske nazispartiet, NSDAP. Han var et fremstående medlem av Heidelberger Juristenkreis som var en gruppe jurister og dommere, samt representanter for den protestantiske og den katolske kirke, som arbeidet for løslatelse av personer dømt for alvorlige forbrytelser under andre verdenskrig. Han trakk i tvil Nürnberg-domstolens legitimitet. Aschenauer blir omtalt som en høyreekstremist og from katolikk.

Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen. Fra 1953 ledet han et nasjonalistisk parti, som var en videreføring Sozialistische Reichspartei. Aschenauer hadde vært juridisk rådgiver for Sozialistische Reichspartei, som var et parti for gamle nazister, og ble forbudt i 1952. Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe, en organisasjon som arbeidet for løslatelse av medlemmer av Schutzstaffel (SS), dømt for krigsforbrytelser. Aschenauer samarbeidet blant annet med Hans Globke.

Bakgrunn

Rudolf Aschenauer ble født 21. desember 1913 i Regensburg. Han døde 28. januar 1983 i Nürnberg. Faren arbeidet som tekniker på Deutsche Reichsbahn. Han var medlem av Sturmabteilung fra 1933 og studerte juss ved Ludwig-Maximilians-Universität München fra 1934. I München var han et par år medlem av Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen. Han meldte seg inn i NSDAP i 1938 og forlot partiet igjen i 1941.

Rettsoppgjør etter andre verdenskrig

Under Auschwitzprosessen i Frankfurt (fra 1963) var han forsvarer for Franz Lucas som hadde vært lege blant annet i Auschwitz. Aschenauer var den ledende forsvarer under Ulm-Einsatzgruppen-prosessen i 1958. Aschenauer representerte Walther Funk som sonet i Spandau-fengselet og Wilhelm Boger.

Motarbeiding av rettsoppgjøret

Sammen med Johannes Neuhäusler, katolsk biskop i München, og Theophil Wurm, protestantisk biskop i Württemberg drev han kampanje for å diskreditere de alliertes rettsoppgjør med nazistene. De etablerte blant annet Komitee für kirchliche Gefangenenhilfe som særlig arbeidet med juridisk bistand til krigsforbrytere i Landsberg fengsel, og fungerte som koordinator for lobbyvirksomheten overfor de allierte. Aschenauer, Neuhäusler og Wurm motarbeidet blant annet rettsoppgjøret etter Malmedymassakren. Rettssaken ble ført av den amerikanske okkupasjonsmyndigheten og avholdt i Dachau konsentrasjonsleir i 1946. Aschenauer var advokat for de dømte etter rettssaken i Dachau. Aschenauers forsøk på å undergrave domstolens troverdighet i Malmedy-prosessen førte til at Counter Intelligence Corps i 1949 begynte å overvåke Aschenauer og de to biskopene; overvåkningen fortsatte ut på 1950-tallet.

Einsatzgruppen-prosessen

Aschenauer argumenterte under Einsatzgruppen-prosessen med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen, og at landet drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov, fordi det dreide seg om tyske tjenestemenn. Aller helst burde saken føres etter sovjetisk lov, fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.

Aschenauer, som Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist, selv om var faktisk uriktig, om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.

Aschenauer hevdet at Ohlendorf hadde en subjektiv (om enn feilaktig) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av «total krig» ved Østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte Josef Stalins radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang «total krig» der vanlige regler ikke gjaldt. Robert Wolfe beskriver denne argumentasjonen som nonsense blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.

Adolf Eichmann

Den nederlandske journalisten Willem Sassen møtte i Argentina Adolf Eichmann regelmessig i fem-seks måneder i 1957. Resultatet av samtalen var 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Deler av stoffet ble publisert i Life og Stern. Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Gideon Hausner som fremla materialet som bevis i rettssaken mot Adolf Eichmann.

Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann, enke etter Adolf Eichmann. Aschenauer redigerte dette og ga det ut som Ich Adolf Eichmann på et høyreradikalt forlag (forlaget Druffel, 1980). Ved hjelp av omfattende utelatelser, manipulering og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.

Christopher Browning skriver at Aschenauer forvrengte Eichmanns fremstilling for å bagatellisere eller benekte holocaust og frita Adolf Hitler for ansvar. Aschenauer utelot solide bevis fra rettssaken i Jerusalem og Eichmanns åpenlyse innrømmelser i samtalene med Sassen. For eksempel hadde Eichmann innrømmet at han var overbevist nazist og vært tilstede ved massehenrettelser i Minsk. Browning karakteriserer Aschenauers fremstilling som den mest suspekte av alle som omhandler Eichmann-saken.

Referanser

  1. ↑ Final report to the Secretary of the army on the Nuremberg war crimes trials under control council law no. 10, side(r) 308[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Goda, N. J. W. (2010). Review of The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History, by H. Earl. Central European History, 43(2), 388–390. http://www.jstor.org/stable/27856207
  3. 1 2 Wisely, Andrew (1. oktober 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 4. 26: 484–509. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 5. oktober 2021.
  4. 1 2 3 Glahé, Philipp (30. oktober 2019). «The Heidelberg Circle of Jurists and Its Struggle against Allied Jurisdiction: Amnesty-Lobbyism and Impunity-Demands for National Socialist War Criminals (1949–1955)». Journal of the History of International Law / Revue d'histoire du droit international. 1. 22: 1–44. ISSN 1388-199X. doi:10.1163/15718050-12340125. Besøkt 8. februar 2024.
  5. ↑ Pendas, Devin O. (2010). «Retroactive Law and Proactive Justice: Debating Crimes against Humanity in Germany, 1945–1950». Central European History. 43 (3): 428–463. ISSN 0008-9389. Besøkt 8. februar 2024. «..... who met frequently to strategize how best to help German "war criminals." The core of the Heidelberg Circles strategy, according to Norbert Frei, was to deploy legal positivism and a seeming value neutrality to argue against criminal prosecutions for Nazi atrocities. "What was preeminently conceptualized and coordinated there [in Heidelberg], was a politico-historical legal positivism [vergangenheitspolitischer Rechtspositivismus] that lay claim to 'objectivity' and that had the goal of eliminating the war criminals problem- nothing more, but also nothing less."»
  6. 1 2 Hubert Seliger (2016). Politische Anwälte? die Verteidiger der Nürnberger Prozesse (avhandling). Nomos. ISBN 9783848723607.
  7. ↑ Fröhlich, Paul (25. mai 2018). «Hubert Seliger, Politische Anwälte? Die Verteidiger der Nürnberger Prozesse, Baden-Baden: Nomos 2016, 621 S. (= Historische Grundlagen der Moderne, 13), EUR 128,00 [ISBN 978-3-8487-2360-7]». Militaergeschichtliche Zeitschrift. 1 (på tysk). 77: 329–332. ISSN 2196-6850. doi:10.1515/mgzs-2018-0072. Besøkt 17. januar 2026.
  8. ↑ Weinke, Annette; Levis, Nicholas Evangelos (2019). Law, History, and Justice: Debating German State Crimes in the Long Twentieth Century (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-105-5. doi:10.2307/j.ctvw04d26.7.
  9. 1 2 Earl, Hilary (2015). «“Bad Nazis and Other Germans”: The Fate of SS-Einsatzgruppen Commander Martin Sandberger in Postwar Germany». I David A. Messenger og Katrin Paehler. A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky. s. 68. ISBN 978-0-8131-6056-6. «On the legal front, Wurm and other highly positioned clergy employed the assistance of former Nuremberg attorneys to help in their campaign to discredit the war crimes trials. Rudolf Aschenauer was foremost among those active in the opposition movement. Aschenauer, a young and ambitious lawyer from Munich and a former Nazi Party member, was a devout Catholic.» Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  10. ↑ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  11. ↑ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 18. mai 2021.
  12. ↑ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  13. ↑ Zepp-LaRouche, H. (1984). The Hitler Book. Executive Intelligence Review.
  14. ↑ «Nuremberg - Rudolf Aschenauer». nuremberg.law.harvard.edu. Besøkt 17. januar 2026.
  15. 1 2 Schuld und Sühne? Zur Verfolgung der NS-Verbrechen durch oberbayerische Justizbehörden anhand der Überlieferung im Staatsarchiv München. Staatliche Archive Bayerns Kleine Ausstellungen Nr. 40, 2014, s. 39-40. ISSN 1434-9868 ISBN 978-3-938831-43-4
  16. ↑ Westemeier, J. (2013). Integrationspolitik im Zeichen des Kalten Krieges. In Himmlers Krieger (pp. 463-495). Brill. https://doi.org/10.30965/9783657785087_023
  17. ↑ Bazyler, M., & Bazyler, M. J. (2017). Holocaust, genocide, and the law: A quest for justice in a post-Holocaust world. Oxford University Press.
  18. ↑ Goda, N. J. (2007). Tales from Spandau: Nazi Criminals and the Cold War. Cambridge University Press.
  19. ↑ Legge, J. S. (1. august 2012). «Resisting a War Crimes Trial: The Malmedy Massacre, the German Churches, and the U.S. Army Counterintelligence Corps». Holocaust and Genocide Studies. 2. 26: 229–260. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcs033. Besøkt 5. oktober 2021.
  20. ↑ Frei, Norbert; Golb, Joel (2002). Adenauer's Germany and the Nazi Past: The Politics of Amnesty and Integration. Columbia University Press. doi:10.7312/frei11882.11.
  21. ↑ Boghardt, T. (2023). US Army Intelligence in Germany, 1944–1949 (Vol. 5). Walter de Gruyter GmbH & Co KG.
  22. ↑ Legge, J. S. (1. august 2012). «Resisting a War Crimes Trial: The Malmedy Massacre, the German Churches, and the U.S. Army Counterintelligence Corps». Holocaust and Genocide Studies (på engelsk). 26 (2): 229–260. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcs033. Besøkt 23. januar 2026. «Munich lawyer and activist Rudolf Aschenauer, a close associate of Neuhäusler, coordinated a large network devoted to thwarting the convictions of the former Waffen-SS men. The author traces U.S. Army Counterintelligence Corps (CIC) monitoring of both Aschenauer and the bishops.»
  23. 1 2 3 Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. «Furthermore, Dr. Rudolf Aschenauer, Ohlendorf's defense counsel, supported by the expert opinion of Dr. Reinhart Maurach, professor of criminal and East European law, contended that although it was factually untrue, his client was subjectively con- vinced by his ideological training, which was in turn confirmed by his misinterpretation of objective ob- servations during his year in Russia, that all Jews regardless of age and sex, by their very inborn nature, were a threat to the security of the Third Reich and all of Europepe; that Jews had introduced Marxist bolshe vism into the Soviet Union as a means for subverting other nations and polluting the bloodlines of Aryan people (s.54).»
  24. ↑ «The Long Road to Eichmann's Arrest: A Nazi War Criminal's Life in Argentina». Der Spiegel (på engelsk). 1. april 2011. Besøkt 22. september 2021.
  25. ↑ Schwanitz, Wolfgang G. (2010). Steinacher, Gerald, red. «Nazis on the Run». Jewish Political Studies Review. 1/2. 22: 116–122. ISSN 0792-335X. Besøkt 11. september 2021.
  26. 1 2 Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
  27. ↑ Berger, Joseph. «Spymaster behind the capture of Adolf Eichmann dies aged 92». The Irish Times (på engelsk). Besøkt 5. juni 2021.
  28. ↑ Gerlach, Christian (1. desember 2001). «The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 428–452. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.428. Besøkt 31. august 2021. «According to his wife, Eichmann's first "memoirs" were taped between 1951 and 1959 in Argentina, typed by unknown secretaries ("Schreibkraften"), and handcorrected by Eichmann himself for publication after his death. In 1980 these memoirs were edited—and obviously manipulated—by die right-wing attorney Rudolf Aschenauer, and printed by a radical-right publisher." Leni Yaliil has already shown that some parts of the book consist of Aschenauer's rephrasing of the Sassen interview.»
  29. ↑ Wisely, Andrew (1. oktober 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 4. 26: 484–509. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 31. august 2021. «Aschenauer’s ideological commitment extended to his editing of the memoirs of Adolf Eichmann in 1980, based on Willem Sassen’s interviews of Eichmann during the fifties in Argentina. Aschenauer saw fit to omit Eichmann’s accounts of seeing his first gassing action at Chelmno and witnessing his first mass shooting in Minsk. In effect, Aschenauer erased Eichmann’s participation in the events to which he confessed.»
  30. ↑ Browning, C. R. (2003). Collected memories: Holocaust history and postwar testimony. University of Wisconsin Press.