Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. Salter dannes typisk i kjemiske reaksjoner mellom
- en base og en syre, for eksempel 2NaOH + H2SO4 → Na2SO4 + 2H2O (natriumsulfat og vann).
- et metall og en syre, for eksempel Mg + H2SO4 → MgSO4 + H2 (magnesiumsulfat og hydrogen).
- et syredannende oksid og et basedannende oksid, for eksempel CO2 + CaO → CaCO3 (kalsiumkarbonat).
Det vanlige bordsaltet/koksaltet, som i dagligtale omtales som salt, er natriumklorid, NaCl, og dannes for eksempel ved å blande saltsyre og natriumhydroksid: HCl + NaOH → NaCl + H2O.
Saltenes viktigste egenskaper er:
- De danner (salt)krystaller med regelmessig geometrisk form.
- De har høyt smeltepunkt, og koker ikke uten å først ødelegges.
- De er harde og sprø.
- Mange løses lett i vann (fordi vannets polare molekyler trekker ionene fra hverandre), men ikke i organiske løsemidler.
- De leder elektrisk strøm i smeltet form og oppløst i vann (i disse tilfellene er ionene frie til å bevege seg), men ikke i ren, fast form (da ionene er for fast bundet til plassene sine).
Salter navngis etter de ionene de består av. Kationet nevnes først, deretter anionet, for eksempel natrium-klorid. For å beskrive saltets minste enhet bruker vi ordet formelenhet, og formelenheten er i dette tilfellet ett natriumion og ett kloridion.