Sefardiske jøder og i flertall sefarder (hebraisk: סְפָרַדִּי, tiberiansk: səp̄āraddî) er et generelt begrep som hovedsakelig viser til jøder med historiske røtter på Den iberiske halvøy (Spania og Portugal) i middelalderen før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene i Spania (Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón). Begrepet benyttes også om de jøder som benytter seg av den sefardiske liturgien, eller på andre vis definerer seg selv i henhold til jødiske skikker og tradisjoner fra Den iberiske halvøy.
Sefardiske jøder i denne forstand omfatter først og fremst jøder fra Marokko, Algerie, Hellas, Tyrkia, og i tillegg mange jøder fra Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Amerika og Israel. Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabiskspråklige land, såvel som helt generelt om jøder av ikke-askenasisk opphav. I israelsk dagligtale brukes betegnelsen om ikke-europeiske jøder.
Sefardisk jødedom ble utviklet hovedsakelig i middelalderens Spania og Portugal. Den sefardiske jødedommen skiller seg ut fra askenasisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i interpretasjonen av halakhá og i en del liturgiske detaljer.
Begrepet sefardisk betyr i all vesentlighet «spansk» og kommer fra Sefarad (hebraisk: סְפָרַד, tiberiansk: Səp̄āráḏ), en bibelsk stedsbetegnelse:
«Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad, skal ta byene i Negev»
Obadjas bok 1-20
Obadjas bok finnes både i Den hebraiske bibelen og i Det gamle testamentet. Lokaliseringen er diskutabel, men «Sefarad» ble uansett av senere jøder identifisert som Den iberiske halvøy.
Definisjon
En sefardisk jøde er en jøde som nedstammer fra eller som følger skikkene og tradisjonene fra de jøder som levde på Den iberiske halvøy, dagens stater Spania og Portugal, før de ble forvist på slutten av 1400-tallet. Det omfatter både etterkommerne fra jøder som ble utvist fra Spania etter alhambra-bestemmelsen av 1492, eller fra Portugal på ordre av kong Manuel I av Portugal i 1497, og etterkommere av jøder som forlot Den iberiske halvøy i senere århundrer til Nord-Afrika, Lilleasia, Filippinene, Latin-Amerika eller andre steder og etterkommerne av jøder som ble værende på Den iberiske halvøy. Enkelte jøder holdt sin identitet skjult lenge og ble åpne om dette da forholdene ble trygge.
I moderne tid har begrepet også blitt benyttet om jøder som ikke har vært født sefardisk (eller selv ikke jødiske), men som går til sefardiske synagoger og praktiserer sefardiske tradisjoner. I dag er det rundt 12 000 jøder i Spania og 2 500 jøder i Portugal. Med i beregningen må de jøder som fikk lov til å bli og ikke ble forfulgt hvis de konverterte til kristendommen, hvilket innebar en høyere prosentandel som ble assimilert i den portugisiske befolkningen. Det er også et samfunn på rundt 600 jøder i Gibraltar, men disse er ikke nødvendigvis sefardiske i den forstand som definert over. Etterkommere av jøder fordrevet i 1492 kunne fra 2014 oppnå spansk statsborgerskap.
Av religiøst formål og i dagens Israel, er sefardisk eller sefardim ofte benyttet i en bredere betydning for å omfatte de fleste jøder av asiatisk og afrikansk opprinnelse som benytter seg av en sefardisk liturgi.
Grupper
I smalere og historisk forstand er sefardisk jøder tilknyttet Den iberiske halvøy:
Den mest framtredende undergruppe består av etterkommere av jøder forvist fra Spania i 1492 etter Alhambradekretet utstedt av Ferdinand og Isabella. Mange bosatte seg i ulike deler av Det osmanske rike, særskilt i Salonica (Thessaloniki, som de neste 400 hundre år var en overveiende jødisk by) og Konstantinopel (Istanbul), og disse tradisjonelle språk er jødespansk, tidvis også kjent som judezmo eller ladino. En del dro ytterligere østover til de arabisktalende områdene i osmanske rike og bosatte seg blant de allerede godt etablerte arabisktalende jødiske samfunnene i byene Bagdad, Damaskus og Alexandria. Noen få fulgte krydderhandelen så langt som til Malabarkysten i sørlige India hvor de bosatte seg blant de eksisterende og lenge etablerte cochin-jøder (hvor de ble kalt for paradesijøder).
En annen gren bosatte seg i Marokko og Algerie og snakket en variant av jødespansk kjent som haketia og jødearabisk. Flere marokkanske jøder emigrerte tilbake til Den iberiske halvøy hvor de dannet kjernen i det jødiske samfunn i Gibraltar. På 1800-tallet erstattet spansk og fransk gradvis haketia og jødearabisk som morsmålet blant de fleste marokkanske sefardisk jøder eller andre nordafrikanske jøder.
En tredje undergruppe, kjent som spanske og portugisiske jøder, består av jøder som har familier som ble værende i Spania og Portugal som erklærte kristne av tvungne årsaker, og senere gikk frivillig tilbake til jødedommen da de kunne i Italia (blant annet Livorno og Venezia), Nederlandene (blant annet Antwerpen), Bordeaux og nordlige Tyskland (blant annet Hamburg).
En fjerde undergruppe, kjent som kryptojøder er de som valgte å skjule seg for den spanske og meksikanske inkvisisjonen, men som i hemmelighet praktiserte jødiske ritualer i sine private hjem. I Mexico er disse safarditas hovedsakelig funnet i den nordlige meksikanske delstaten Nuevo León, i den amerikanske sørvesten, da særlig New Mexico, Arizona, og sørlige Texas (tidligere en del av Nuevo Santander tilhørende Spania/Mexico), men også i Karibia og Sør-Amerika. Det omfatter også de kryptojøder som ble ført i eksil på 1400-tallets inkvisisjon og som søkte tilflukt i sørøstlige Asia, det vil si Nord-Samar (Filippinene), foruten også kryptojøder funnet i den portugisiske kommunen Belmonte og den tidligere portugisiske kolonien Goa i India hvor de igjen ble under Goa-inkvisisjonen.
Sefardiske jøder i Norge
Sefardiske jøder, tidligere mest kjent som «Portugisjøder» eller «(Jøder af) den Portugisiske Nation», hadde fram til 1814 i prinsippet innreise- og bosetningsrett i Norge — i motsetning til askenasiske jøder, som i utgangspunktet trengte kongelig leidebrev. Den sefardiske innreiseretten ble varierende praktisert, og det finnes eksempler på at sefardiske jøder ble fengslet på 1700-tallet. Med Grunnloven av 17. mai 1814 ble et totalforbud mot jødisk innreise satt i kraft. De få ikke-assimilerte sefardiske jøder som ble i Norge etter 1814 konverterte offisielt til evangelisk-luthersk kristendom. Forbudet ble opphevet for sefardiske jøder av Norges Høyesterett i 1844. Medlemsmassen i det mosaiske trossamfunn i Norge i dag har i all hovedsak bakgrunn i askenasisk innvandring etter grunnlovsendringen av 1851.
