Selvhemming (engelsk: self-handicapping) er en handling eller et valg som blir gjort for å prøve å forhindre seg selv i å være ansvarlig for sitt eget potensielle nederlag. Det engelske begrepet ble først innført av Edward E. Jones og Steven Berglas.
Selvhemming kan bli sett på som en metode for å opprettholde sitt eget selvbilde, men kan også brukes for selvforbedring og for å styre inntrykket av andre. Man forsterker eller bevarer selvbildet ved å tilskrive årsaker til fiasko eller nederlag til det som passer. Man skiller gjerne selvhemming i atferdsselvhemming og påstått selvhemming.
Den første metoden for selvhemming er å gjøre en oppgave vanskeligere for seg selv å gjennomføre, i frykt for ikke å klare den. Hvis man klarer en oppgave, var det på tross av den vanskelige situasjonen man selv har skapt, og i motsatt tilfelle var det nettopp den vanskelige situasjonen som var årsaken. Dette er atferdsselvhemming, der man selv skaper hindringer for sin egen innsats. Eksempler på dette er inntak av alkohol, det å sette uoppnåelige mål for seg selv og det å unngå å øve til en oppgave.
Den andre metoden for selvhemming er å finne unnskyldninger for sine potensielle nederlag, slik at man da kan peke på disse unnskyldningene for årsaker til dette. Dette er kjent som påstått selvhemming, der vedkommende kun uttrykker at det finnes en hindring for egen innsats. Eksempler på dette er at man forklarer at man er veldig engstelig eller at man opplever diverse fysiske og psykologiske symptomer.