Ska

Ska er en musikksjanger som oppsto på Jamaica slutten av 1950-tallet og var forløperen til rocksteady og reggae. Den kombinerte elementer av karibisk mento og calypso med amerikansk jazz og rhythm and blues. Ska kjennetegnes av en vandrende basslinje, med utpreget rytmikk, ofte med framtredende ukonvensjonelle slag/beat. Ska har også et livlige og optimistiske tempo, preget av ukonvensjonelle gitarrytmer, framtredende hornseksjoner og smittende melodier. Ska er både dansemusikk og sosial protest. Tekstene ironiserer ofte rundt klasseskiller, rasediskriminering og kjønnsstereotypier.

Den ble utviklet på Jamaica på 1960-tallet da Stranger Cole, Prince Buster, Clement «Coxsone» Dodd og Duke Reid dannet lydsystemer for å spille amerikansk rhythm and blues og deretter begynte å spille inn sine egne sanger. Tidlig på 1960-tallet var ska den dominerende musikksjangeren på Jamaica og ble også populært blant britiske mods og mange skinheads.

Musikkhistorikere deler vanligvis utviklingshistorien til ska inn i tre perioder: den opprinnelige jamaicanske scenen på 1960-tallet; den to-tone ska-fornyelsen på slutten av 1970-tallet i Storbritannia, som fusjonerte jamaicanske ska-rytmer og -melodier med det raskere tempo og den hardere kanten av punkrock og dannet ska-punk; og tredjebølgen av ska, som involverte band fra en rekke land rundt om i verden, på slutten av 1980-tallet og 1990-tallet.

Etymologi

Det finnes flere teorier om opprinnelsen til ordet ska. Den jamaicanske gitaristen Ernest Ranglin hevdet at begrepet ble laget av musikere for å referere til den skrapende gitarklimpringen «skat! skat! skat!». En annen forklaring er at under en innspilling i 1959 produsert av Coxsone Dodd, instruerte kontrabassist Cluett Johnson gitaristen Ranglin til å «spille som ska, ska, ska», selv om Ranglin har benektet dette og sagt «Clue kunne ikke fortelle meg hva jeg skulle spille!» En ytterligere teori er at det stammer fra Johnsons ord skavoovie, som han var kjent for å hilse på vennene sine med. Jackie Mittoo insisterte på at musikerne kalte rytmen Staya Staya, og at det var Byron Lee som introduserte begrepet «ska». Derrick Morgan sa: «Gitar og piano lager en ska-lyd, som ska, ska». Online Etymology Dictionary konstaterer bare at etymologien er ukjent.

Historie

Two tone-ska

Ska opplevde en oppblomstring i 1970- og 1980-årene, da det skjedde en gjensidig befruktning med punk og new wave i Storbritannia. Resultatet ble en enda raskere og røffere ska, en mer samfunnsengasjert punk, og for det tredje en ny stil, skapunken. 80-talls-skaen, også kalt 2Tone-ska, er eksemplifisert ved Bad Manners, The Selecter og The Specials. Madness regnes også ofte til denne kategorien, selv om deres nutty sound også hentet inspirasjon fra mange andre steder.

Navnet 2Tone-ska er avledet av skaens farger, svart og hvit. Dette henspiller både til Rude boys svart-hvite kleskode og til solidariteten mellom svarte og hvite. Det siste ga blant annet utslag i at mange ska-band var multietniske, men også i tekstene (jf. Madness' anti-apartheid-låt «Ghost Train»). I Storbritannia var ska fremfor alt populær blant tradisjonelle eller antirasistiske skinheads.

The Clash og No Doubt hører til punk-artistene som har vært sterkt påvirket av ska. I Norge har The Aller Værste! og The Monroes vært de mest fremtredende representantene for ska-(inspirert) musikk på denne tiden.

Fotnoter

Referanser

Litteratur

• Augustyn, Heather (2013): Ska: The Rhythm of Liberation. Lanham, Maryland: Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-8449-6.
• Du Noyer, Paul (2003). «Ska». The Billboard Illustrated Encyclopedia of Music. New York City: Billboard Books. s. 350–351. ISBN 0-8230-7869-8. 
• Staple, Neville (2009): Original Rude Boy, Aurum Press. ISBN 978-1-84513-480-8.

Eksterne lenker

• (en) Ska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons