Svithun (død trolig i 863). Han var biskop av Winchester i England. En vet svært lite om hans liv, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. Det ble diktet mange legender (latin vitae) om ham lenge etter at han levde.
Svithun ble i 971 utpekt som en helgen i Den katolske kirke - mer enn hundre år etter sin død. Det ble også laget mange mirakelberetninger knyttet til graven og skjelettet.
Svithuns liv
Han er bare kjent i noen samtidige dokumenter.
Svithun var biskop i Winchester. Biskopstillingen i Winchester var den nest viktigste stillingen i den angelsaksiske kirken etter erkebiskopen av Canterbury. Han skal etter sene kilder ha blitt bispeviet av erkebiskop Ceolnoth av Canterbury den 30. oktober, men dateringen er tvilsom. Den eneste søndagen i den aktuelle perioden der 30. oktober var en søndag var i 852, som da kan være året han ble innviet. I 854 er Svithuns forgjenger som biskop også med i en vitneliste. Så dateringen av innsettelsen er ikke etterrettelig.
Han er omtalt i alle kjente lister over biskoper fra Winchester. Han underskrev et dokument som vitne i 854, der kongen bekreftet kirkens rett til kreve inn tiende. Han er også vitne i noen andre dokumenter, men uten at de sier noe om Svithun selv. Han gjorde ikke mye av seg.
Svithun attesterte et brev i 863, men mangler i en vitneliste fra desember 863. Dersom hans dødsdag var 2. juli, må han ha dødd 2. juli 863. Svithun ble gravlagt i et mausoleum ("Tomb-like structure") rett utenfor vestporten til den tidligere domkirken i Winchester (Old Minster).
Fortellinger om Svithun
Bortsett fra at Svithun var biskop i Winchester vet vi snaut nok noe om ham. Det er skrevet flere legender lenge etter at han levde, som trolig er uten historisk kildeverdi.
Det er ble laget en rekke beskrivelser av hans liv (vitaer) og mirakelberetninger. Det som er skrevet før år 1500 er:
Lantfred av Fleury også kjent som Lantfred av Winchester, skal ha skrevet på latin: «Translatio et miracula S. Swithuni» (Oversatt: Overføringen og miraklene til den hellige Svithun). Den handler om flytting av skjelettet fra graven og inn i kirken, og mirakler knyttet til skjelettet. Michael Lapidge mente at boka trolig er skrevet mellom 972 og 974, og ikke senere enn ca. 975. Originalen ikke er bevart. De bevarte avskriften avviker noe fra hverandre.
Wulfstrand av Winchester: Narratio metrica de S. Swithvno (Oversatt: En fortelling i versemål om den hellige Svithun). Forfatteren overførte Lantfreds bok til verseform. Den følger Lantfreds tekst nøye, men med en del tillegg.
Epitome Translationis et miracvlorvm S. Svithvni (Oversatt: Sammendrag av overføringen og miraklene til den hellige Svithun). Det er skrevet på 990-tallet i Winchester. Det er en forkortet versjon av utvalgte kapitler i Lantfreds Translatio et miracula S. Swithuni, men der han har gjort en del endringer. Det kan være skrevet av Ælfric av Eynsham.
Ælfric av Eynsham: Life of St Swithun. Denne bygget på Lantfreds Translatio et miracula S. Swithuni og Epitome Translationis et miracvlorvm S. Svithvni. Det er trolig skrevet like før år 1000.
Vita S. Swithvni skrevet av en ukjent forfatter helt på slutten av 1000-tallet. Michael Lapidge mente at boka var ren fiksjon med få historiske kilder tilgjengelig, men forfatteren visste å manipulere med originalitet og kreativitet. Dette ble det en svært populær bok, og er bevart i mange avskrifter både i England og på Kontinentet.
Miracula S. Swithvni er skrevet av en ukjent forfatter på slutten av 1000-tallet. Den bygger på Wulfstrand, men legger til beskriver av mirakler fra andre halvdel av 1000-tallet.
Forkortede versjoner av Vita et miracvla S. Swithvni ble laget gjennom 1100-tallet.
Life of St. Swithun fra The South English Legendary fra slutten av 1200-tallet, er en slags innsamlede folkeminner.
John av Tydemouth: Vita et miracvla S. Swithvmi er skrevet i første halvdel av 1300-tallet.
Life of St Swithun fra Giltelegenden skrevet av en munk i 1438.
Graven og skjelettet
I året 971 ble Svithun utpekt som en helgen - mer enn hundre år etter hans død. De trengte en lokal helgen for få økt pilegrimstrafikk til kirken, og dermed øke inntektene. Svithun kan da ha blitt et tilfeldig valg.
Det ble på 1000-tallet opprettet tre festdager for Svithundyrkingen: 2. juli (dødsdagen), 15. juli (flyttingen av skjelettet inn i domkirken) og 30. oktober (hans ordinering som biskop). Datoene ble ikke knyttet til årstall. Det var på denne tiden neppe noe godt grunnlag for å fastsette annet enn 15. juli. De to andre datoene er trolig tilfeldig valgt.
15. juli 971 ble levningene flyttet inn i domkirken og lagt i et skrin – trolig på høyalteret. Senere ble skjelettrestene fordelt på flere kirker. Minst 14 kirker i England hevdet å ha relikvier av St Svithun, slik at en har lurt på om det var særlig mye igjen i Winchester. Blant annet var det:
Svithuns hode ble i 1006 satt på hovedalteret i Canterburykatedralen. I 1928 ble det fortalt at hodet ble brakt til katedralen i Évreux i Frankrike på slutten av 1300-tallet. I 1404 skal den ha blitt lagt i en treskrin. Det er hevdet at dette er oppdiktet. I 1998 ble det så funnet en hodeskalle i katedralen. Den lå i et skrin sammen med andre relikvier. Sammen med hodeskallen var det en lapp med teksten Ex capite sti switini abbatis (Fra relikviet av hodet til den hellige Svithun, abbeden) Setningen kan vise til at relikvien var oppbevart i et ukjent kloster under en abbeds ansvar. Denne hodeskallen er av uvisst og ikke sporbart opphav. Det er ikke datert. John Crook skrev at om den er ekte eller ei, må forbli et spørsmål om tro. I 2025 prøvde Sankt Svithuns katolske kirke i Stavanger å få en del av hodeskallen som et relikvie. Det ble stanset av franske myndigheter.
I 1316 hadde Canterburykatedralen også Svithuns legeme (corpus).
Et ribbein (latin costa sancti Suuihuni) var i 1116 i Abingdon i England.
Et armbein (på dansk armlegh, som trolig er ulna eller spolebeinet i underarmen), var i Stavanger domkirke i 1517. Når dette kom til Stavanger er ukjent. Gjettingene på når beinet kom til Stavanger varierer helt fra 1016 til 1150. Beinet må ha overlevd brannen i Domkirken i 1272.
Kong Knut den mektige kan ha sendte relikvier av Svithun til Danmark, men hva det var ble ikke spesifisert. Opplysningen er i et dokument fra 1300-tallet, og mangler i eldre vitaer. Så dette er tvilsomt.
I 1093 ble skrinet overført til den nybygde romanske katedralen i Winchester. Skrinet ble flyttet i katedralen i 1476, og ødelagt i 1538 under den engelske reformasjonen.[trenger referanse] I 1797 ble Svithuns sarkofag åpnet. På innsiden var det ei eikekiste, med et perfekt bevart skjelett. Hvem som lå i kisten er uvisst.
Svithuns minneskrin i Winchesterkatedralen.
Foto: Wyrdlight, 2011
Svithun var skytshelgen for mer enn femti kirker i England, og for Stavanger domkirke. Siden han var biskop av Winchester, er det spesielt mange kirker vigslet til ham i området Hampshire.
Hans tomme grav i ruinene av den gamle Old Minster var også populær blant pilegrimer i middelalderen.[trenger referanse] I løpet av 1960-tallet ble det gjort omfattende arkeologiske utgravninger på kirkegården. En mente da å ha identifisert det opprinnelige gravkammeret til Svithun.[trenger referanse] 15. juli 1971 ble det satt ned en plate i norsk granitt på gravkammeret med innskriften "Swithun". Den var betalt av Stavanger kommune. Avdukingen ble gjort av domprosten i Stavanger.
Svithun og Stavanger
Stavanger domkirke ble viet til St. Svithun, og har hatt en relikvie som var et armbein fra St Svithun. Det har vært diskutert om Knut den mektige eller biskop Reinald i Stavanger, kan ha hatt med seg Svithuns arm fra Winchester. Vi kjenner bare til at sankt Svithuns helgenskrin i Winchester ble åpnet i 1006, i kong Knut den mektiges tid, og siden i 1086, 1093 og 1150. Hvilket tidspunkt armbeinet ble tatt ut av helgenskrin og brakt til Stavanger kan en i dag bare gjette seg til. Vi vet heller ikke om beinet kom fra Winchester eller Canterbury. Det finnes ikke skriftlige kilder som knyttet sankt Svithun til Stavanger før i 1204. Kort beskrevet er noen av oppfatningene:
Michael Lapidge mente i 2003 at relikviene mest trolig var kommet til Stavanger med biskop Reinald,
Eldbjørg Haug mente i 2005 det var i kong Knuts kongeperiode og
Knut Helle mente i 2008 at det kunne være så sent som i 1150.
Har relikvien kommet før år 1100 har den trolig tilhørt en trekirke som sto der domkirken står nå.
Skulptur av St. Svithun på Frimurerlosjen på Løkkeveien i Stavanger.
Foto: Arne Kvitrud, 2011
I Breviarium Nidrosiense fra 1516 er det en latinsk prekentekst på rim for bruk på St Svithuns minnedag. Det åpner med "Fryd dere folk i Winchester, vær glade folk i Stavanger." Prekenen inneholder opplysninger som må være hentet fra dokumenter produsert på sluttet av 1000-tallet, som gjør at denne prekenen tidligst kan være fra samme tid. Det er trolig laget i Winchester for bruk i Stavanger. Fra Stavanger har teksten så blitt brakt videre til Nidaros.
Ved restaureringen på loftet på Stavanger domkirke i 1866, ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Anton Wilhelm Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå i Stavanger museum. Når Svithun avbildes holder han imidlertid en bok. Biskopen her holder i stedet et prosesjonskors. Dette er et kors som ble båret først i kirkelige prosesjoner. Det er uvanlig at en biskop bærer korset, så dette var et særtrekk ved denne biskopen. Biskop Martin av Tours er flere ganger avbildet med et prosesjonskors. Det er trolig at korkåpen viser til ham.
Det er flere skulpturer av Svithun i Stavanger. En står på veggen et stykke oppe på Frimurerlosjen på Løkkeveien. I Sankt Svithun kirke (den katolske) er det en Svithun-skulptur på den ene langsiden i skipet. På domkirkens østvegg er Stinius Fredriksens skulptur fra 1962.
Stavanger er ofte blitt omtalt som St. Svithuns by og Svithun-navnet er blitt brukt i mange ulike sammenhenger. Eksempler på dette er:
2. juli var St. Svithuns minnedag i Stavanger også kalt Svithunsvaka. Navnet Svithunsvaka var noen steder gått over til Syftesok eller Søftesok. Det har vært tradisjon med bålbrenning 1. juli i Ryfylke og Sunnhordland – på "afta" til Syftesok.
St. Svithun skole som var byens største realskole og gymnas til den ble delt i ungdomsskole (St. Svithun skole) og videregående skole (St Svithuns gymnas – dagens St. Svithun videregående skole).
Han har tre gater oppkalt etter seg i Stavanger: St Svithuns gate, og i de avledede navnene Syftesokbakken og Syftesokveien. Tidligere het en del av Madlaveiens begynnelse St. Svithuns plass.
Det var også en avis som het St. Svithuns blad i 1927.
Noen bedrifter har benyttet navnet Svithun, som Svithun Assuranse, Svithun Elektro, St Svithuns hotell og St. Svithun kafeteria. Fabrikken Maskinhuset i Hillevåg laget sykler og barnevogner med merkenavnet Svithun.
Den katolske sognekirken i byen heter Sankt Svithun kirke. Den ligger i St. Svithuns gate, og deres menighetsblad heter St. Svithun.
Noter
Våpenskjoldet til logen St Johanneslogen St. Svithun
Foto: Sandivas, 2008
↑Oxford Dictionary of National Biography, oxforddnb.com[Hentet fra Wikidata]
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 4.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 3.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 4-5.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 4.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 4 og 139 forteller at dødsåret er 861 etter Annalis Domitiani (= Den Anglo-saxiske krønike, versjon F - året 861 er et tillegg fra slutten av 1000-tallet), John av Worcester (død 1140) angir 862 og William av Malmesbury (død 1143) gir 863.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 7 med Lanfreds Translatio et miracula som kilde.
↑William av Malmesbury (d. 1143) tilla Svithun at han ville bli begravet «der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den». Det ble skrevet ca. 250 år etter at Svithun levde, og er trolig oppdiktet. Dette kan ikke bekreftes av samtidige eller nær samtidige kilder. Det er også i strid med en eldre beskrivelse av graven.
↑Etter Vita S. Swithvni fra slutten av 1000-tallet var han trolig av en angelsaksiskaristokratisk familie. Han skal ha fått sin utdannelse ved Old Minster i Winchester, hovedstaden i Wessex. Det hevdes at han ble benediktinermunk og til og med prior i Winchester, men det finnes ingen beviser for denne påstanden. Konge Egbertav Wessex (mellom 802 og 839), skal ha valgt ham til sin personlige kapellan. Svithun skal ha vært kongens rådgiver i kirkelige spørsmål – en slags kirkeminister. Han kan ha hatt ansvaret for oppdragelsen av prins Ethelwulf, som var konge fra 839 til 858. Dette regnes om oppdiktet.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 237 og 250.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 335.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 553.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 575.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 69 og 611.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 641.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 699.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 709.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 745.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 763.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 8.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 11: It was perhaps through discussions with continental monks... that the idea of creating a cult-centre in Winchester, focussed on a nith-century bishop who happened to be entombed in a prominent position outside the west door of the Old Minster, first occurred to Æthelword (Oversatt: Det var kanskje gjennom samtaler med kontinentale munker at ideen om å opprette et kultsenter i Winchester, med fokus på en biskop fra det niende århundre som tilfeldigvis var gravlagt på et fremtredende sted utenfor vestdøren til Old Minster, først oppsto hos Æthelword.).
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 6.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 18.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 42.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 38 i en tekst fra 1000-tallet: In quo altari beatus Ælfegus caput sancti Suuihuni, quod ipse, a pontificatu Wintoniensi in archiepiscopatum Cantuaiensem translatus... (På dette alteret plasserte den salige Ælfegus hodet til den hellige Swithun, som han selv hadde tatt med seg da han ble overført fra bispesetet i Winchester til erkebispesetet i Canterbury).
↑John Crook: The rediscovery of St Swithun's head at Evreux, i Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 61-65.
↑John Crook skrev: "... Still less may they be used as evidence that the relic really is authentic: this must remain a matter of faith" (Selv enda mindre kan de brukes som bevis for at relikvien virkelig er ekte – dette må forbli et spørsmål om tro). Se John Crook: The rediscovery of St Swithun's head at Evreux, i Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 65.
↑Stavanger Aftenblad: Svithun-relikvie tilbake til Stavanger etter 500 år, 18.8.2025, side 16.
↑ Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford, Clarendon Press, 2003, side 40: Corpus sancti Swithuni in cista super trabem ultra altare sancti Martini (Den hellige Swithuns legeme [hviler] i en kiste over en bjelke, bak alteret til den hellige Martin.
12Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 40.
12Diplomatarium Norvegicum IV nummer 1074 og i oversettelse hos Jørgensen, Torstein og Seletnich, Gastone: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999, side 64-65.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 40: Reliquiae de Sancto Suthuno. De pulvere corpis eius. De vestimentis sepulturae eius. D ligno locello et de lapideo sarcophago eius. Dens unus eiusde (Relikvier fra den hellige Swithun. Av støvet fra hans legeme. Av klærne fra hans gravlegging. Av treverket fra hans lille kiste og av hans steinsarkofag. Én tann fra ham.)
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 42: De costa sancti Swithuni (ribbein fra sankt Svithun).
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 42: sc. ossa eorum (hans knokkel).
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 58. Dette er bare kjent i en vita som omtales som fos. 91v–95r of BL Lansdowne 436 i British Library. Teksten er på latin, som oversatt lyder: Så stor mengde mirakler av alle slags sykdommer ble deretter vist frem der, at intet menneskes minne kan nå frem til noe lignende som var gjort andre steder før den tid. Og ikke bare der ble det gjort guddommelige mirakler på grunn av den helliges fortjenester, men også i Dacia hvor en del av hans relikvier ble flyttet av kong Knut, og i Sherborne hvor hans bilde ble reist – hvor enn hans forbønn ble fromt påkalt, fulgte de ønskede helbredelser. Om disse – selv om mye er inneholdt i boken om hans translasjon og mirakler – skal få ting føyes til her på grunn av korthetens skyld. Med Dacia menes trolig Danmark.
↑Eldbjørg Haug: Cnut’s Gift of a Swithun-relic to Dacia–a Gift to Denmark or Norway? Anglo-Danish Empire. A Companion to the Reign of King Cnut the Great, 2022.
12Erik S. Gundersen: St Svithun, Stavangers skytshelgen, Stavanger Aftenblad, 2. juli 1962.
↑Michael Lapidge med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003, side 42-48.
↑Stavanger Aftenblad: St. Svithuns grav vigslet, 22.7.1971, side 3.
↑Lapidge, 2003, side 37-38, Eldbjørg Haug (redaktør): "Utstein kloster – og Klosterøyas historie". Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005, side 119, jamfør også Helle Knut: "Stavanger by og Utstein kloster", Historisk Tidsskrift, 2008.
↑Hohler Christopher: "Remarks on the early catherdral of Stavanger an related buildings", Årbok Universitetets Oldsakssamling, Oslo, 1963-1964. Med sammendrag av Erla Hohler.
↑Lapidge, 2003, side 54-57. Han beskriver Christopher Hohlers oppfatning som "the logical inference is doubted (perversely, in my opinion) by Hohler..." (side 56 – note 199).
↑Se for eksempel Geir Atle Ersland og Arne Solli: Stavanger bys historie. Bispeby og borgarby – frå opphavet til 1815 (2012), side 214.
↑Tolkningen er tvilsom. Personen mangler boka Svithun i så fall skal ha i hånda og bispestaven. Jamfør Arne Kvitrud: Margmerknader til: Stavanger bys historie. Bispeby og borgarby – frå opphavet til 1815 (2012) av Geir Atle Ersland og Arne Solli, - http://www.kvitrud.no/Stavanger%20bys%20historie%201.htm.
↑Anton Wilhelm Brøgger: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915, side 101 og Thor B. Kielland: St. Swithuns kaape, Stavanger turistforening aarbok, 1921.
↑Hoddevik, Jan Petter: Krigsforliset "Sanct Svithun", 2008.
↑Terje Lie Pedersen et al: Fra hemmelighet til innsikt: St. Johanneslogen St. Svithun 100 år i St. Svithuns stad 1895-1995, 1995.
↑Thv. Dirdal: "Vor schakrubrik", utklipp av en sjakkspalte i en Stavanger-avis, 8. oktober 1927.
Litteratur
Statue av Svithun. Den sto opprinnelig i fasaden av Winchesterkatedralen. Den er nå inne i krypten.
Foto: David Spender i 2012
Berggrav Eivind: Lund og St. Svithun. Til Lund domkirkes 800-årsjubileum, Stavanger Aftenblad, 23. september 1923.
Frederick Bussby: Saint Swithun: patron saint of Winchester, 1971 og 1992.
Bærheim, Anders: Har Stavanger domkirke hatt en statue av St. Svithun? Ætt og heim , 1952.
J D Le Couteur: Notes on the Shrine of St Swithun formerly in Winchester Cathedral, 1924.
John Crook: King Edgar's reliquary of St Swithun, Anglo-Saxon England (1992), 21, side 177-202.
Deshman, Robert, "Saint Swithun in Early Medieval Art," in Idem, Eye and Mind: Collected Essays in Anglo-Saxon and Early Medieval Art Edited by Adam Cohen (Kalamazoo, Michigan: Medieval Institute Publications, Western Michigan University, 2010) (Publications of the Richard Rawlinson Center).
Gundersen Erik S.: St Svithun, Stavangers skytshelgen, Stavanger Aftenblad, 2. juli 1962.
Haug, Eldbjørg (redaktør): Utstein kloster – og Klosterøyas historie. Rennesøy, Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
Helle Knut: "Stavanger by og Utstein kloster", Historisk Tidsskrift, Oslo, 2008.
Kielland Thor B.: St. Swithuns kaape, Stavanger turistforening aarbok, 1921.
Lapidge Michael med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford: Clarendon Press, 2003.
St. Svithuns blad: St Svithun, vor bys skydshelgen, Stavanger, 1. årgang, nummer 1, 22. november 1927.
Thiis-Evensen, Thomas: St. Svithun i Stavanger, Kunst og kultur, Årg. 67, nr 3 (1984).
Stig J. Syvertsen: St Svithun, Stavangers skytshelgen, Oppgave – etterutdanningskurset "Kristendom på rogalandsk" ved Misjonshøgskolen, 2004.
E Treharne: Aelfric's Account of St. Swithun: Literature of Reform and Reward, Narrative and History in the Early Medieval West – Brepols Publishers, 1978.
P Tudor-Craig: A Recently Discovered Purbeck Marble Sculptured Screen of the Thirteenth Century and the Shrine of St. Swithun, Medieval Art and Architecture at Winchester Cathedral …, 1983.
