.jpg)
Staur er en rettvokst, tynn trestamme som er kuttet i ca. to meters lengde, enten spiss i begge ender eller rettkappet i en ende og spisset i den andre enden slik at den kunne slås ned med klubbe. Det ble gjerne brukt spett for å lage hullet til stauren først. Staur er ikke over ti cm tykk på det tykkeste. Staur brukes til å sette opp skigard og hesjer. Tidligere ble staur brukt til å tørke kornbånd, og ble da kalt kornstaur eller sneis og var spisset i begge ender for at kornbandet skulle gli lett nedpå.
Ask og rogn var de treslag som var mest egnet. Bjørka vokste seg gjerne litt for kroket. Alle gårder hadde et stort lager av hesjestaur, siden treverket hadde begrenset levetid. Lagring der det var tørr plass og enkel atkomst ofte i vedskjul eller under taket i vognskjul eller redskapsbu. Til skigardsstaur brukes gjerne sentvoksende gran.
Uttrykket «å bære staur» brukes om sprikende samarbeid på usikkert grunnlag. Det truer med å gå i oppløsning og krever mye omtanke for å holde ting samlet. Dette er først kjent brukt i det offentlige rom da Per Borten ved sin avgang som statsminister skulle karakterisere tiden han var leder av en koalisjonsregjering.
Ordet staur finner en også i staurhyrning og staurkval, som begge er vanlige navn for spekkhugger. Navnet kommer av hvalens rette, høye, smale ryggfinne.