Stephen Langton

Bakgrunn

Hans far var Henry Langton, en landeier i Langton by Wragby i Lincolnshire. Stephen Langton kan ha blitt født i et vollgravbefestet gårdshus i landsbyen, og fikk sannsynligvis sin første undervisning på den lokale katedralskolen, i Lincoln som ikke lå langt unna. En lokal legende vil snarere at han ble født i Friday Street i Surrey.

Hans bror Simon Langton ble valgt til erkebiskop av York i 1215, men valget ble underkjent – ikke approbert – av pave Innocens III. Simon skulle senere virke for sin bror Stephen som erkediakon i Canterbury i 1227. Simon og Stephen hadde en annen bror, ved navn Walter, en knekt som døde barnløs.

Høyere studier, høyskolelærer

I en alder av 15 dro han til Paris, hvor han studerte de syv fri kunster og deretter teologi. En slik opplæring kunne vare i rundt 15 år. Han underviste etterhvert i teologi i Paris fra 1180-tallet som magister.

Universitetet i Paris ble ikke etablert før rundt 1200, men i 1165 var det anslagsvis 3000 studenter i Paris, som med dette utgjorde omtrent en tidel av befolkningen i byen på den tiden. Langtons lærere i de syv kunster er ukjente, men den viktigste teologilæreren i Paris på den tiden var Peter Cantor. Hvorvidt Langton noen gang var en formell elev av Peter Cantor kan diskuteres, men det er ingen tvil om at Cantor påvirket ham i hans valg av teologiske spørsmål og i hans tolkning av Bibelen.

Broren Simon Langton fulgte ham til Paris. Langton ble opprinnelig støttet av familien til han mottok kirkelige prebender i York og senere fikk de to prebender fra Notre Dame i Paris for å kunne forsørge seg selv. Mellom 1191 og 1205 bodde han midlertidig i York, hvor han er nevnt som mester Stephen Langton som vitne i dokumenter av erkebiskop Geoffrey. I 1226, mens han fortsatt var en gammel mann, husket han sine gode tider i York. Sannsynligvis mottok han prebender i Paris fra den franske kong Filip II og prebender i York fra erkebiskop Geoffrey. Dette brakte Langton tidlig inn i en allianse med to menn som senere ble bitre motstandere av kong Johan av England, selv om Geoffrey var hans halvbror.

Teologisk virke og innflytelse

I likhet med Peter Cantor omga Langton seg senere som lærer med dyktige elever. Av disse gjorde minst to, om ikke seks, bemerkelsesverdige karrierer, blant dem Richard Poore, senere biskop av Chichester, Thomas av Marlborough, som var abbed i Evesham Abbey fra 1229 til 1236, Henry av Sandford, Alexander Stavensby, senere biskop av Rochester, senere biskop av Coventry og Lichfield, dansken Anders Sunesen, senere erkebiskop av Lund, og også Bernardo II, senere erkebiskop av Santiago, som eide en stor samling av Langtons skrifter.

Langton skrev for det meste teologiske skrifter, hans fokus var den bibelske eksegese av Det nye og, med unntak av Salmene, Det gamle testamente. Antagelig begynte han å komponere sine skrifter som forelesninger for sin undervisningsvirksomhet. Men siden knapt noen av hans egne skrifter har overlevd, bare redigeringer og kopier av hans elever eller referater av hans prekener, er omfanget av hans aktivitet vanskelig å anslå. Da han ikke var i stand til å inneha embetet mellom 1207 og 1213 og fra 1216 til 1218, reviderte han sannsynligvis skriftene sine. Langton strukturerte skriftene sine i tre stadier, etter Cantors modell. Først diskuterte han et teologisk spørsmål, etterfulgt av en kommentar til et avsnitt fra Bibelen, og til slutt en preken. Han brukte eldre verk fra Glossa ordinaria og nyere forfattere som Andreas av St. Viktor og Petrus Lombardus. I sitt arbeid la Langton fremfor alt vekt på den åndelige betydning av tekstene.

Innovasjon av Bibelens inndeling

Den klassiske inndelingen av bokrullene med Bibelens bøker hadde alltid blanke felter ved slutten av (petuhoth) eller midt i (setumoth) linjene. Men det antas at Langton var den som delte inn Bibelen i det moderne standard-arrangementet med kapitler. Skjønt kardinal Hugo de Sancto Caro er kjent for å ha utviklet en systematisk inndeling av Bibelen (mellom 1244 og 1248), er det Langtons arrangement i kapitler som har vedvart inn i moderne tid.

På grunn av sin nytteverdi ble denne kapittelinndelingen også tatt i bruk i ortodokse kirker og jødiske bibelutgaver da boktrykkerkunsten kom. Sammen med nummereringen av kapitlene fant to-delingen av bøkene Samuel, Kongebok, Krønikebok og Esra(–Nehemia) veien inn i de hebraiske bibeltrykkene.

De protestantiske bibeloversettelsene kom også til å benytte erkebiskop Langtons bok- og kapittelinndeling, slik at den i dag er nesten universell. Den enhetlige underinndeling i bibelvers er, i det minste i Det gamle testamente, mye eldre; den var allerede fastsatt skriftlig av masoretene med en spesiell aksent (Sof-pasuk). Nummereringen av versene ble derimot først etablert i løpet av 1500-tallet; den var spesielt nyttig for å sammenligne bibelutgaver på forskjellige språk. Dagens sitat-standard kombinerer dermed Langtons latinske kapittelnummerering med den tradisjonelle hebraiske vers-inndelingen. Inndelingen av vers i Det nye testamente går derimot bare tilbake til Robert Estienne i 1551.

Kardinal

Pave Innocens III, som hadde vært hans studiekamerat, kalte ham i 1206 til Roma og gjorde ham til kardinal-presbyter, med San Crisogono som tittelkirke.

Erkebiskop av Canterbury

Idet det etter Hubert Walters død var oppstått en tvist om valget av hans etterfølger som erkebiskop av Canterbury, og de både stridende partiers kandidater i Roma søkte pavens bekreftelse, kasserte Innocens' begges valg, og klarte å få munkene som var kommet fra Canterbury til Roma å istedet velge Langton, som derpå ble bispeviet av paven til sitt nye embede, i Viterbo den 17. juni 1207. Da kong Johan nektet å anerkjenne Langton som erkebiskop, utferdiget paven et interdikt mot England i 1208, og under den pågående striden erklærte paven at kongen hadde mistet sin rett til å sitte på tronen (Johan «uten land»); deretter ga paven Filip August av Frankrike i oppdrag å utføre avsetningsdommen (1212). Langton oppholdt seg disse årene i cistercienserklosteret Pontigny, nær Sens, og arbeidet – uten å gi avkall på kirkens krav^[klargjør] – iherdig for en fredelig løsning.

Til England kom han som også av kongen anerkjent erkebiskop først i juli 1213. I konflikten mellom kongen og baronene stilte Langton seg på baronenes side. Han gav dem sin støtte, også etter at kongen hadde vunnet paven for sitt tronkrav, og bemidlet som et av kongens ombud den store overenskomst ved Runnymede, da «det store frihetsbrevet» (Magna Charta) ble utferdiget (1215).

For sin vegring mot å bannlyse baronene som opprørsmenn, ble Langton kort etterpå suspendert av en pavelig legat, og da han samme år ankom til Roma for å delta på det fjerde Laterankonsil, klarte han ikke å få pave Innocens til å oppheve suspensjonen. Først i 1218 fikk han tillatelse til å vende tilbake til England, der han ble det kongelige partiets fremste støtte under Henrik IIIs mindreårighet. På synoden i Osney-klosteret (vest for Oxford) som Langley åpnet den 17. april 1222, drev erkebiskop Langton igjennom en rekke statutter og dekreter, kjent som Constitutions of Stephen Langton, som er de eldste engelske kirkelige provinscanones, og delvis fortsatt anses være av grunnleggende betydning for engelsk kirkerett.

Den eldste kjente beskrivelse av en stigmatisering stammer fra Langtons hånd i 1222, da en mann samme året prøvde å påføre seg Kristi sårmerker ved å la seg korsfeste og bli erklært for en inkarnasjon av Kristus. Han oppnådde ikke annet enn erkebiskop Langtons sterke fordømmelse og et liv i askese; han ble dømt til å leve på vann og brød resten av livet.