Stola

En stola kan være

• en fotsid kjole brukt av gifte romerske kvinner i antikken;
• et plagg lagt over skuldrene, laget av pels eller stoff; eller
• et bånd båret av prester og andre geistlige.

Stolaen var en romersk husfrues fornemste plagg; prostituerte hadde forbud mot å kle seg slik. Stolaen var vanligvis vevd av ull; under kunne kvinnen ha på seg en tunika, og ytterst et sjal, palla. Stolaen kunne festes med nåler ved skuldrene som den greske peplos, og den kunne ha ermer. I likhet med togaen som ble båret av menn, ble stolaen opplevd som ubekvem av bæreren. I utgangspunktet var stoffet det dobbelte av kvinnens høyde, men ved hjelp av et belte ble det utposet og rynket for å passe.

Stola som sjal over skuldrene brukes mest til fest.

Prestens stola er et farget, 8–12 cm bredt bånd til å bære over skuldrene slik at stolastolpene henger rett ned. Stolaen (latin orariet) var opprinnelig en duk til å legge på venstre skulder, brukt til å tørke svette med. Da keiser Konstantin gjorde biskopene til embetsmenn rundt år 320, ble de utstyrt med en keiserlig embetsdrakt der det fine orariet hørte med. Den opprinnelige bruken ble glemt. Men i ettertid fikk stolaen, som mange andre liturgiske klær, en ny symbolsk betydning; stolaen skulle minne prestene om at de skulle være som den gode hyrden som gir livet sitt for sauene. I dag ser prestene stolaen som et tegn på at bæreren innehar «Ordets embete». Ved ordinasjon legges en rød stola over skuldrene til presten som blir ordinert.

Stolaen blir brukt i de fire liturgiske fargene hvitt, grønt, rødt og fiolett. Stolaen skal ha et kors i nakken, dessuten kan den ha enkle symboler nede ved én av eller begge stolpene. Lengden på prestestolaen skal være slik at stolpene rekker godt nedpå leggen.

Det er også utarbeidet stola for diakoner, kateketer og kantorer. Disse bærer stolaen på skrå.

Referanser