Gyllen stumpneseape

Beskrivelse

Hann- og hunnaper av gyllen stumpneseape ser forskjellige ut. For det første er hannene i gjennomsnitt større enn hunnene. Hannene er mellom 58,2 og 68 cm lange, mens hunnene er mellom 47,5 og 51,8 cm lange. Hannene er også tyngre, med en vekt på rundt 19,8 kg står de i tydelig kontrast til hunnenes slankere kroppsbygning, ettersom hunnene bare veier rundt 12,4 kg.

Gyllen stumpneseape har en vakkert farget pels som endrer seg gjennom årets ulike årstider. Om sommeren er pelslaget brungrått. Når kaldere temperaturer nærmer seg, felles det og avslører en lys oransje pels med tykkere og lengre hår, langt bedre egnet til å beskytte dem gjennom den iskalde vinteren.

Når man ser en gyllen stumpneseape, er det umulig å ikke legge merke til det uvanlige lyseblå ansiktet. Området rundt øynene er spesielt lyst, mens fargen blir mer dempet, nesten grå, nær den nesten hårløse munnen. Øynene er runde og svarte; nesen er helt flat. Lemmer har gjerne en mørkere farge, mens buken vanligvis er lysere, i en tone som minner om lys karamell. De har en lang, ikke-gripende hale som ikke brukes til å holde fast i gjenstander, men hjelper dem med balansen.

Det finnes tydelige forskjeller (kjønnsdimorfisme) mellom hann- og hunnaper. I tillegg til de tidligere nevnte størrelsesforskjellene har voksne hanner lengre og mørkere hårstrå, som enten mangler eller er langt mindre fremtredende hos hunner og ungdyr. Disse hårstråene begynner å utvikle seg senere i livet, rundt seksårsalderen, og kan bli opptil 55 cm lange. Hannene har også noen vortelignende utvekster i munnvikene. Ungene har som regel en mye lysere gyllen farge.

De ulike underartene viser også tydelige fysiske forskjeller, trolig som tilpasninger til de litt ulike miljøene de lever i. For eksempel har stumpneseapene i Qinlingprovinsen, R. r. qinlingensis, mindre hode, mens stumpneseapene i Sichuan- og Gansuprovinsene, R. r. roxellana, har kortere hale, større og bredere hode og lengre bakbein.

Utbredelse

Gyllen stumpneseape er også kjent som sichuanstumpneseape (i Norge også under det forenklede navnet stumpneseape), er en primat som er hjemmehørende i de sentrale og sørvestlige områdene av Kina. Isolerte bestander av gyllen stumpneseape finnes i de fire regionene Øst-Kina, Sentral–Sør-Kina, Sørvest-Kina og Nordvest-Kina, og de blir sjeldnere jo lenger øst man kommer. Deres tilstedeværelse og antall avhenger av klimaet og plantelivet i området. Selv om gyllen stumpneseape kan finnes i ulike habitater i Kina, er den mest vanlig i fjellområder med eviggrønne lauvskoger, noen ganger blandet med lauvfellende trær, altså trær som mister bladene om høsten.

Arten tåler svært lave temperaturer bedre enn noen annen nålevende primat. Den finnes for det meste i høyder mellom 1 000 og 4 000 meter over havet, hvor temperaturene kan synke ned til −8,3 °C. Selv om de håndterer kulde godt, har de en tendens til å trekke ned i lavere dalstrøk når det blir virkelig bitende kaldt, på jakt etter mildere temperaturer. Den gyllne stumpneseapen finnes i flere områder i Kina enn noen annen art av stumpneseaper.

Under den siste istiden førte klimaendringer til at leveområdene ble mindre egnet for de gylne stumpneseapene. Sammen med fallende bestandstørrelse gjorde dette at de tre delpopulasjonene ble geografisk isolert fra hverandre. Over tid utviklet de derfor ulike økologiske spesialiseringer.

Modellene i en studie publisert i 2022 viser tydelig at de tre linjene bruker forskjellige økologiske nisjer. Basert på disse resultatene bør Shennongjia‑ og Qinling‑linjene prioriteres i bevaringsarbeidet, siden de både har små effektive bestander og forventes å miste enda mer egnet habitat i framtiden.

• R. r. roxellana (nominatformen) teller omkring 11 000 individer totalt, fordelt på cirka 10 000 individer i 100 grupper i Sichuan, cirka 800 individer i åtte grupper i Gansu, og omkring 170–200 individer i én eller to grupper i Shaanxi.
• R. r. qinlingensis teller omkring 4 400 individer totalt og fordeler seg i 39 grupper.
• R. r. hubeiensis teller omkring 1 100 individer totalt og fordeler seg i 5–6 grupper.

Atferd

Gyllen stumpneseape er primært trelevende og aktiv om dagen. Apene tilbringer nesten hele livet i trærne, som dekker habitatet deres. Her spiser de, steller hverandre, leker, parer seg og tilbringer nettene. Om natten foretrekker de gjerne høyere trær, og de ser også ut til å velge flatere områder som vender mot sør — trolig for å øke sjansen for å oppdage rovdyr og for å holde varmen. Stumpneseapene beveger seg fra tre til tre ved å hoppe, svinge seg fra gren til gren og gå på alle fire. I enkelte områder (for eksempel i Shaanxiregionen) tilbringer arten mer tid på bakken om vinteren. Her er hannene delvis terrestriske, noe som betyr at de tilbringer nesten like mye tid på bakken som oppe i trekronene. Alt i alt ser det ut til at preferansene deres påvirkes av økologiske faktorer, som forekomsten av bakkeboende rovdyr eller tilgjengeligheten av mat.

Arten bruker store deler av dagen på å hvile og spise, selv om de daglige aktivitetene påvirkes av årstidene. De er spesielt aktive om sommeren og høsten, når mattilgangen er god, mens de blir mindre aktive om vinteren på grunn av den nevnte knappheten på mat. Om vinteren bruker de mer tid på å lete etter føde, sannsynligvis fordi de er avhengige av mindre energirik og lavere kvalitet på maten, som de må spise større mengder av. Fordi måltidene tar lengre tid, beveger de seg mindre for å spare energi og takle kulden bedre. I sine naturlige habitater kan de være mål for ulike rovdyr. Asiatisk villhund (Cuon alpinus), ulver (Canis lupus), asiagullkatt (Catopuma temminckii), leoparder (Panthera pardus), kongeørn (Aquila chrysaetos) og hønsehauk (Accipiter gentilis) er naturlige fiender av gyllne stumpneseaper. For å unngå fuglerovdyr tilbringer de lite tid i de øverste delene av trærne og søker heller tilflukt i det lavere greinverket. Trærne gir dessuten beskyttelse mot mange bakkeboende rovdyr, som ulv. Det komplekse sosiale nettverket beskytter også arten mot angrep, for eksempel fra leoparder. Hannene forsøker å forsvare flokken med aggressive visuelle utfall.

Arten hjemmeområde er ganske stort og strekker seg mellom 18,3 og 40 km². Innenfor dette området finnes det et mindre kjerneområde. Hvor mye de beveger seg innenfor hjemmeområdet varierer med årstidene: om vinteren samler de seg i mindre områder, mens de i de varmere månedene beveger seg over større avstander, slik nevnt tidligere.

Arten deler habitatet sitt med flere andre arter, blant annet kjempepandaen (Ailuropoda melanoleuca). Selv om de lever i samme miljø, bruker de ulike deler av det og forholder seg forskjellig til omgivelsene. Kjempepandaer er bakkeboende dyr, mens gyllen stumpneseape tilbringer tiden sin i trærnes trygghet.

Gyllen stumpneseape er svært sosial av natur. Gruppene består av mange individer, ofte over 100. I hver gruppe finnes det vanligvis én voksen hann, flere hunner og deres avkom. Likevel unngår ikke slike grupper andre nabogrupper, og de går heller ikke inn i konflikter med dem. I stedet lever de fredelig side om side, beveger seg sammen innenfor hjemmeområdet, leter etter mat sammen og hviler sammen. De danner såkalte avlsflokker.

Det er heller ikke uvanlig å finne rene hann-grupper (ungkarsgrupper). Disse består av unge hanner som har forlatt familiegruppen og som senere kan danne sitt eget harem. Enslige hanner kan også observeres; som regel er dette dyr som har blitt fordrevet av en yngre og sterkere hann. Ofte slutter de seg til ungkarsgrupper i stedet for å leve alene. Ungkarsgrupper følger en aldersbasert hierarkisk struktur, og relasjonene mellom individene er slektskapsbaserte. Disse gruppene følger avlsflokken og utfordrer dem av og til. Med andre ord danner gyllen stumpneseape svært komplekse, flernivå-samfunn.

Vokalisering

Arten er svært vokal av natur. Siden de lever i høyst komplekse sosiale grupper, er det ikke overraskende at man så langt har identifisert rundt 18 ulike vokaliseringer. Mange av disse brukes for å styrke sosiale bånd. For oversiktens skyld kan vi dele vokaliseringene inn i ulike kategorier, avhengig av om de hovedsakelig er sosiale kall, advarselssignaler eller lyder som uttrykkes som respons på fare. Hunnene er langt mer vokale og har rundt ti kjønnsspesifikke kall, mens hannene bare har én hannspesifikk vokalisering — et parringsgrynt, et lavt og langt grynt som avgis umiddelbart etter kopulasjon. Kurrende lyder, skingrende rop, klynk og korte klikkelyder produseres i ulike situasjoner, mens andre lyder bare er observert i én bestemt sammenheng, særlig under sosiale interaksjoner på nært hold.

Matvaner

Gyllen stumpneseape er en søkende næringssanker. Arten spiser hovedsakelig frukt, blomster, knopper, frø, bark og kvister. Kostholdet påvirkes sterkt av miljøet den lever i og følger tydelige sesongmønstre. For eksempel lever de i de kalde vintermånedene hovedsakelig av lav for å håndtere knappheten på annet plantemateriale. De har til og med blitt observert mens de spiser snø.

Arten er ikke utelukkende vegetarianer. Den spiser også insekter og andre virvelløse dyr, for eksempel sikader. Det er imidlertid uklart om de bare spiser animalsk føde sporadisk; likevel har forskere foreslått at de kan spise insekter oftere enn man tidligere har antatt.

Forplantning

Gyllen stumpneseape er polygam, noe som betyr at én enkelt hann har rett til å pare seg med flere hunner. Det er som regel hunnene som initierer paringen, ved å signalisere sin interesse. Hunnene blir kjønnsmodne rundt seksårsalderen. Hannene, derimot, blir kjønnsmodne rundt 3–4 år gamle, og blir deretter jaget ut av gruppen av den dominerende hannen, som som regel er faren deres. De slutter seg da til en nabogruppe (ungkarssgruppe) bestående av bare hanner, som senere risikerer å bli den dominerende hannen i ei haremsgruppe, dersom forholdene ligger til rette for det.

Arten parer seg mellom august og oktober, og fødslene topper seg rundt april. Hunnene bærer ungene i omtrent seks måneder før de føder, vanligvis én unge, selv om tvillinger av og til forekommer. Hunnene tar godt vare på ungene sine: de steller dem, mater dem og gir dem omsorg. De vil også ta seg av ungene til andre hunner i gruppen, særlig når disse hunnene er i slekt med dem. Likevel hjelper også ubeslektede hunner til med å oppdra ungene i gruppen. Hannene, derimot, steller bare ungene sine sporadisk.