| Bladaper | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Colobinae Jerdon, 1867 | |||
| Populærnavn | |||
| bladaper, kolobineraper, slankaper | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Primater | ||
| Familie | Dyreaper | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 82 | ||
| Habitat | trelevende og terrestrisk | ||
| Utbredelse | Afrika og Asia | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Bladaper (Colobinae), også kalt kolobineraper, er en underfamilie av dyreapene som i hovedsak består av bladetere. Til disse apene hører blant annet langurer, kolobusaper og neseaper. De kalles også slankaper, ettersom de generelt er spinklere enn den andre underfamilien av dyreaper, Cercopithecinae.
Bladapene består av cirka 82 arter som er fordelt ti slekter. De kan videre deles inn i to tribus; Colobini (afrikanske taxa) og Presbytini (asiatiske taxa).
Bladaper er mellomstore dyreaper med lange haler og preferanser for et trelevende liv, med ett unntak – Simias concolor har en kort, griselignende hale og er i hovedsak terrestrisk.
De afrikanske artene har sterke farger og kontrastrike mønster i pelsen, mens de fleste asiatiske er mer ensfargete. Bladapene skiller seg fra de egentlige dyreapene ved at de mangler kinnposer og gjennom flere detaljer i tannsettet. Kroppen har tilpasninger for å kunne fordøye blader; spyttkjertlene er store, magesekken er inndelt i flere rom, og tarmene fylt av en tarmflora som er innrettet mot å bryte ned tungfordøyelig cellulose.
De afrikanske artene er utbredt i det sentrale skogbeltet fra Guinea til Etiopia, mens gruppen ikke finnes lenger sør og nord i verdensdelen. I Asia finnes bladapene fra sørlige Kina sørover til Java, Bali og Lombok og vestover til Kashmir. På Borneo er det hele seks arter som tilhører underfamilien. De fleste bladaper er tropiske, men de tre kinesiske artene i slekta Rhinopithecus lever i fjellskoger med mye snø og kulde om vinteren.
Langurene omfatter artene i de tre slektene Presbytis, Semnopithecus og Trachypithecus. De har forholdsvis lang underarm. Bena er lengre enn armene. De kan være veldig høyrøstede.
I miocen og pliocen var slektene Mesopithecus og Dolichopithecus utbredt i Europa, Sibir, Mongolia og Japan. Dolichopithecus ruscinensis overlevde i Europa til overgangen mellom pliocen og pleistocen for 2,58 millioner år siden.
Inndelingen under følger i hovedsak Mammal Species of the World og er i henhold til Groves (2005). Norske navn og beskrivelser i parentes er nødvendigvis ikke offisielle navn og beskriveler.