Sudebnik (russisk Судебник) 1550 (lovsamlingen av 1550), gitt i juni 1550, ble utarbeidet av tsar Ivan IV av Russland med deltakelse fra broren hans, Jurij Vasilijovich, og fetteren fyrst Vladimir Andrejevitsj av Staritsa, Bojardumaen (som utførte hovedarbeidet) og skattkammeret. Utarbeidelsen av den nye lovsamlingen fulgte avgjørelsene i Zemskij sobor av 1549. Kildene til lovsamlingen fra 1550 var lovsamlingen fra 1497 samt lover og forskrifter fra første halvdel av 1500-tallet.
Lovsamlingen inneholder normer for prosessuell, strafferettslig, lovgivningsmessig og sivilrettslig rett. Den bekreftet og utviklet noe begrensningen av retten til bondeflyttning (paragraf 88), bestemte i detalj normene for arbeidsretten (paragraf 76–82), inkludert en ny type - tvangsarbeid (paragraf 78), og utviklet bestemmelsene for etterforskningsprosessen i straffesaker betydelig. Den bidro til styrking av byenes økonomiske rolle, differensiering av byens befolkning (paragraf 26, 27, 72, 73, 90) og kampen mot pant i stillinger (paragraf 91). Paragraf 43 avskaffet de gamle skattefritak og forbød utstedelse av nye, noe som først og fremst rammet kirkelige korporasjoner. Den opprettet personlige og korporative rettigheter for embets- og tjenestemenn i provinsene (paragraf 64, 81 og andre). Innen jordretten hadde den viktigste paragraf 85 (som ikke hadde noen presedens i eldre rett) om slektningers tilbakekjøp av avhendet allodialgods en kompromisskarakter mellom råderetten og de adelige familienes ønsken om å bevare godsen intakte. Den fastsatte styrking av nye lokale myndighetsorganer (bystyremedlemmer og provinsguvernører; paragraf 60), en betydelig styrking av domstolens rolle og fremveksten av nye sentrale rettslige organer, begrensningen av lensherrenes domstoler, uttrykt i innsnevring av deres kompetanse (paragraf 60, 64), og styrking av kontrollen over dem ovenfra og lokalt (paragraf 22–24, 62, 68–71, 75).
For første gang legaliserte lovsamlingen arten av den påfølgende lovgivningsaktiviteten og definerte forholdet på dette området mellom tsaren og bojardumaen (paragraf 98). Normene i denne artikkelen ble direkte videreført i lovsamlingens manuskripttradisjon. Over 40 håndskrifter er kjent med dekreter, dommer og forskrifter (som historiker har gitt den upresise definisjonen «tilleggsartikler») for 1561 og 1606. De ble ofte videreført av legaliseringer av lovbøker og forskriftbøker til en rekke kansellier. Som et resultat ble «rettsbøkene» fra 1556, 1558 og 1561 dannet av separate underavdelinger av kanselliene, i skattkammeret, Storpalasset og flere bojariske rettskommisjoner, og i 1606 i Novgordodkanselliet.
Det finnes omtrent 50 kjente håndskrevne eksemplarer av lovsamlingen. De har en innholdsfortegnelse og hundre paragrafer (den siste ble lagt til noe senere og mangler i noen eksemplarer). Den først utgitt på trykk i 1768 i to utgaver (basert på forskjellige håndskrevne eksemplarer).