Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Syndikalister på feiring av 1. mai i Stockholm med de karakteristiske rød-svarte flaggene.
Syndikalisme er en politisk retning i arbeiderbevegelsen som ønsker å bruke direkte aksjon for å avvikle staten og kapitalismen gjennom fagforeninger, og erstatte disse med system av arbeiderstyrte organisasjoner. Retninga vokste ut av anarkismen i Frankrike, og navnet kommer av det franske ordet syndicat, som betyr en sammenslutning med et økonomisk formål.
Syndikalisme var sterkest fra omtrent 1900 fram til andre verdenskrig og var mest utbredt i Frankrike, Spania, Italia, England og Latin-Amerika.
Syndikalisme oppsto i Frankrike i 1890-åra i den franske arbeiderklassen, sterkt inspirert av anarkistiske teoretikere som Pierre-Joseph Proudhon og Louis Auguste Blanqui. De to store fagforeningene i Frankrike på denne tida, Confédération Générale du Travail og Fédération des Bourses du Travail, ble begge sterkt påvirka av syndikalistiske tanker. Lederen av sistnevnte, Fernand Pelloutier, var også en viktig syndikalistisk teoretiker.
Syndikalisme mista styrke etter første verdenskrig da kommunisme og sosialdemokrati ble dominerende retninger i arbeiderbevegelsen.
Beskrivelse
Blant sine teoretikere regner syndikalistene bl.a. Pierre-Joseph Proudhon, Mikhail Bakunin, Pjotr Kropotkin, Rudolf Rocker, Emile Pouget, Fernand Pelloutier og Hubert Lagardelle. Karl Marx er også en viktig teoretiker for syndikalisme gjennom hans materialistiske historieoppfatning og kritikken av kapitalismen. Imidlertid avviser syndikalister Marx' økonomiske determinisme og synet på staten i overgangssamfunnet. I stedet betoner syndikalistene viljen til og nødvendigheten av handling.[trenger referanse]
Akkurat som reformistene forsøker syndikalistene å gjennomføre reformer innenfor rammen av dagens samfunn. Derfor kan også de som betrakter de to bevegelser helt overfladisk, anse den revolusjonære og den reformistiske klassekampen som helt likeartede foreteelser. Men forskjellen er enda ganske stor. For den revolusjonære syndikalistiske klassekampen er kampen for reformer bare et ledd i klassekampen, et middel for å oppnå større styrke. For reformistene er derimot slike kamper hele klassekampen, og deres resultat er hele målet.[trenger referanse]
Historisk materialisme
Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen. Både det åndelige og det politiske livet er en gjenspeiling av det rådende økonomiske systemet. Parlamentet er børsens barometer. Endringer i økonomien medfører også endringer i politikken. Derfor bør arbeidernes kamp rettes mot basis, dvs. de rådende produksjonsforhold, og ikke overbygningen, det politiske systemet.[trenger referanse]
I samsvar med den materialistiske historieoppfatningen hevder syndikalistene at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Bare på det økonomiske feltet kan arbeiderne organiseres som klasse i sin egenskap av produsenter. Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse; sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse, og følger opp et mål som er felles for dem alle.[trenger referanse]
Kritikk av partipolitikk
Som organisasjon befatter den syndikalistiske bevegelsen seg overhode ikke med partiene. De politiske partiinteresser splitter arbeiderne. Den økonomiske kamp forener dem. I sitt arbeide innen den syndikalistiske organisasjonen har medlemmene ingen rett til å opptre i partipolitisk hensikt. Utenfor organisasjonen kan de uforhindret bli medlem av politiske partier og arbeide for dem. Bare på det industrielle område kan arbeiderne bli enige. Arbeidsplassen er revolusjonens verksted.[trenger referanse]
Organisering
Syndikalistene mener at arbeiderne må organisere seg som klasse, og ikke etter yrke. Dermed vil enhver som organiserer seg til stadighet være klar over at den ene arbeiders interesse alltid må være den andres. Det har ofte oppstått konflikter mellom fagforeninger når disse har prøvd å monopolisere arbeidet for sine medlemmer. Med en felles organisasjon vil arbeiderne komme vekk fra fag- og gruppeinteresser, og i stedet forme kampen etter klasseinteressene.[trenger referanse]
Syndikalistene er derfor tilhenger av «dobbelt organisering». Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter, organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Med en føderativ organisasjon menes sidestilte, samvirkende organisasjoner ─ ikke over- og underordnede hvor makten i siste instans er samlet i en spiss. Syndikalistene vil gjennom sin organisering i dag, bygge opp de organer som engang skal bli grunnlaget for fremtidens samfunn. Slik vil de bygge det nye samfunn innenfor rammene av det gamle.[trenger referanse]
Et unntak fra den «doble organisering» er Industrial Workers of the World (IWW) i USA. De er tilhengere av «One big Union». IWW er organisert etter industri. En industri danner en industriell union. Beslektede industrielle unioner forenes i departementer, som igjen forenes i en hovedorganisasjon, som atter igjen utgjør en del av den internasjonale organisasjonen.[trenger referanse]
Forhold til andre bevegelser
Fascisme og nasjonalisme
Før første verdenskrig var Mussolini medlem av Partito Socialista Italiano og redaktør av partiavisa Avanti!. I 1915 klarte Mussolini i å overtale lederne for italias syndikalistiske fagforening (USI) i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette førte til at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene. Da det italienske fascistpartiet ble dannet i 1919 fantes det derfor både korporativister og nasjonal-syndikalister blant medlemmene.[trenger referanse]
Georges Sorel var en fransk syndikalist som vokste seg desillusjonert med syndikalismen. Hans teorier ble endra og misbrukt av Mussolini og hans fascistiske bevegelse.
Peronisme
Etter valgseieren i 1946 dannet Juan Peron et ett-parti styre med nære linker til de store hovedsammenslutningene på arbeidstakersida. Disse hadde støttet Perons valgkampanje, og fordi parti og fagforeninger var enige om politikken styrket de hverandre gjensidig. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men gjenvalgt eksil i Spania i 1973, og styrte fram til sin død i 1974.[trenger referanse]
