Syvende sans er en norsk betegnelse på en kalender eller almanakk i lommeformat. Begrepet er et degenerert varemerke, ettersom det er avledet av produktnavnet «Den 7. Sans» (senere også skrevet «Den syvende sans») som kom på markedet i Norge tidlig på 1900-tallet; i 1921 ble den opprinnelige Den 7. Sans betegnet som en «almanakdagbog» av produsenten Emil Moestue a/s.
Etter hvert gikk betegnelsen over i dagligtalen, slik at også andre almanakker i lommeformat gjerne ble kalt «syvende sans». Denne typen almanakker lignet små notisbøker, og inneholdt plass til at innehaveren kunne gjøre egne notater på hver dato i kalenderen. Ofte var de fra produsentens side utstyrt med små blyanter eller kulepenner. Foruten oversikten over alle årets dager, inneholdt slike lommekalendere også oversikter over faktaopplysninger som utgiveren/redaksjonen hadde sett for seg at kjøperne kunne ha nytte av. Eksempler på slike oversikter var opplysninger om månefasene gjennom året, helligdager, flaggdager og flaggregler.
Et tidlig eksempel på bruken av «syvende sans» som et allment begrep finner man i Julli Wiborgs roman Tante Ovidia fra 1934:
Fetter Hans tenkte efter om det passet, slo op i sin syvende sans og fant at den kvelden var det en konsert i Aulaen som han nødig ville gi avkall på.