Tore Pryser

Utdannelse

Tore Pryser var tidlig interessert i historie, og begynte å undervise i faget allerede under sin verneplikt i Bodø i 1970, som undervisningsassistent i Luftforsvaret. Der gikk han også igang med å undersøke slektshistorien, og fant at familienavnet kom fra en innvandrer på 1800-tallet. Pryser er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo i 1974. Han var der vitenskapelig assistent (vit.ass.) for daværende førsteamanuensis Sivert Langholm om det såkalte Ullensakerprosjektet (formelt navn Norsk samfunnsutvikling 1860-1900).

Undervisning og forskning i historie

Pryser ble ansatt som høgskolelektor i samtidshistorie, et nytt studium, ved daværende Hedmark og Oppland distriktshøgskole på Lillehammer i 1975. Politisk var Pryser på venstresiden og var i sin forskning og formidling særlig interessert i historie med fokus på vanlige mennesker, ofte benevnt som sosialhistorie, og det store hamskiftet, som han kjente fra Ullensaker-prosjektet. Koblingen sosialhistorie, politisk engasjement og studenters oppgavearbeid med husmannsvesen resulterte i oppslag i lokalavisen Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer og Billedbladet Nå, det endte med å bli tema i Stortingets spørretime. Resultatet var at Pryser og hans kolleger kom godt ut av saken, de fikk full støtte av Kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland.

Under arbeid med lokalhistorie i området ble han kjent med at oppbevaring av arkivmateriale i området var dårlig, og var med å ta initiativ til det som etterhvert ble Opplandsarkivet (i dag Innlandsarkiva). Tore Pryser og historikerkollega Terje Halvorsen var de to første av høgskolens ansatte som oppnådde professorkompetanse basert på forskningsvirke ved daværende Oppland distriktshøgskole i 1993 (det som nå er Universitetet i Innlandet), for Prysers del som i professor i samtidshistorie. Høyskolen i Lillehammer ble fra 8. november 2024 gitt status som universitet, med navnet Universitetet i Innlandet, Pryser som professor emeritus er fremdeles tilknyttet det.

Lokalhistorie

Tore Pryser har både i forskning og formidling vært bredt opptatt av lokalhistorie. Han har holdt foredrag, publisert i lokalhistoriske årbøker, men også engasjert seg i å ta vare på fysiske minner. Helt fra slutten av 1970-årene har Pryser engasjert seg i å få en oppdatert kommunehistorie for Lillehammer og Fåberg. Først i 1991 kom arbeidet i gang, etter en plan Pryser hadde utarbeidet som leder for Lillehammers kulturstyre. Prosjektet ble delt i tre bind, det første frem til 1827, da Lillehammer ble by. Det andre bindet omfattet resten av 1800-tallet, og tiden frem til 1914, mens tredje bind dekket frem til 1990-årene. Selv om det var mange utfordringer underveis, klarte forfatterne, med støtte fra Pryser og andre i redaksjonskomiteen, å få prosjektet vel i havn, og de tre bindene ble utgitt etterhvert som de var ferdige, det siste i 2004.

Som en del av sin forskning på sosialhistorie undersøkte Pryser også Thranebevegelsen, både lokalt i Ullensaker, og andre steder på Østlandet. Prysers forskning ledet til at han i begynnelsen av 1990-årene fikk en invitasjon til å innlede om Thranittene på et seminar ved University of London. Seminaret var fruktbart, ikke minst fordi britiske historikere mente at oppslutningen om Thranitterbevegelsen i Norge var svært høy, sett i internasjonalt perspektiv.

I 2009 tok Pryser initiativ til et bokprosjekt om 1814 i Oppland. Hensikten var å bringe frem kunnskap om andre enn kun deltakerne ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Totalt ble 300 menn; valgmenn, og de som hadde signert støtteerklæringer, undersøkt for å finne kilder om dem som kunne brukes i boken. I forbindelse med forskningen og utviklingen av bokprosjektet ble en rekke personer og institusjoner trukket inn i prosessen; Statsarkivet i Hamar, Mjøsmuseet og Gudbrandsdalsmusea, forfatteren Karsten Alnæs var også en støttespiller. Fra 2010 holdt Tore Pryser en rekke foredrag om 1814, bare i 2014 var det over 40 foredrag ulike steder i Oppland fylke. Forskningen bak bokprosjektet viste slektskapsnettverks betydning for utvelgelse av valgmenn, eidsvollsmenn og underskrivere av støtteerklæringer til Christian Frederik. Et konkret resultat av prosjektet var betydningen Hunn gård hadde hatt ved valg av eidsvollsmenn, som ledet til midler for restaurering av hovedbygningen på gården. Prosjektet ledet også til forsøk på å dokumentere kvinnenes posisjon i 1814.

Større historiske verk

Pryser fikk en henvendelse fra forlaget Det Norske Samlaget, de ønsket en revisjon av Arne Bergsgårds Norsk historie 1814-1880, som var pensum for grunnfagsstudenter i historie. Han takket nei, da han mente boken var utdatert. I 1981 fikk så Pryser spørsmål fra forlaget om han kunne skrive en helt ny bok om tidsperioden, beregnet som pensum for grunnfagstudenter. Pryser takket ja, og boken var klar i 1985, med tittelen Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn, med ny revidert utgave i 1999. Boken fikk god omtale fra anmeldere, både fra Øystein Sørensen i Dagbladet og Åsmund Egge i Klassekampen. Totalt har boken blitt solgt i nær 20 tusen eksemplarer.

Samme år, i 1981, fikk Pryser også en forespørsel fra professor Edvard Bull om han kunne skrive et bind i verket Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bull aksepterte at oppdraget fra Det Norske Samlaget måtte ferdigstilles først. Da han var klar for å bidra til verket, ble han tildelt bind 4, som dekket perioden 1935 til 1948, som begynte med tiltredelsen av Johan Nygaardsvolds regjering. Ved et redaksjonsmøte i mars 1986 ble det diskusjon om innretningen av Prysers bidrag, hvor historikeren Jakob Sverdrup var kritisk, særlig til Prysers hovedskjema, hvor okkupasjonen ble analysert fra begrepene samarbeid, tilpasning og motstand. Boken utkom i 1988 som Klassen og nasjonen : (1935-1946), og fikk overveiende gode anmeldelser.

Styrearbeid i RHF

Pryser ble i statsråd i desember 1984 utnevnt til medlem av Rådet for humanistisk forskning (RHF), tilknyttet Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som representant for de daværende distriktshøyskolene. Han var rådsmedlem i RHF i totalt seks år, og det var et arbeidskrevende verv. I 1985 ble totalt 34 millioner kroner fordelt, og rundt 450 søknader ble behandlet. Litteraturviteren Atle Kittang var leder av rådet, og Pryser ble valgt inn i arbeidsutvalget, og fikk ansvar for saksbehandling av historiesøknadene, noe som ga betydelig innflytelse. Pryser synes å ha gjort en god innsats for distriktshøyskolene i RHF, deres innvilgelsesprosent av søknader om støtte lå rundt 60, mens gjennomsnittet totalt var rundt 20.

Pryser anser at det viktigste prosjektet han deltok i på vegne av RHF var bokverket Handelsflåten i krig (HIK), totalt fem bind, og han deltok i første møte i styringsgruppen i januar 1987. De første årene var professor Knut Einar Eriksen leder, mens Pryser overtok fra månedsskiftet mai/juni 1991. De øvrige i styringsgruppen var professorene Olav Riste og Leiv Mjeldheim, med Arne Mathisen fra Norges krigsseilerforbund. Bokprosjektet var et ledd i synliggjøring av sjøfolkenes og handelsflåtens innsats, ved statsrederiet Nortraship. For de allierte nasjonene under andre verdenskrig var dette Norges viktigste bidrag i seieren over Tyskland. Arbeidet i styringsgruppen var krevende og det ble mange møter, flere av forfatterne av de ulike bindene var også på etterskudd med levering av stoff.

Det var også strid innad om verkets retning. Under et seminar på Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo kom det kraftig kritikk fra professor Arnljot Strømme Svendsen om tittelen på første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, da de så profitt som et skjellsord. Den sentrale fagforeningen Norsk Sjømannsforbund (NSF) nektet historikerne fra prosjektet adgang til sine arkiver, og begrunnet det med at «vi stoler ikke på historikerne». Det fremkom senere at NSF hadde brent arkivmateriale, og det ble spekulert i om forbundet ville skjule sin medvirkning i svartelisting av sjøfolk som var kommunister. I 1991 ble første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, av Atle Thowsen, lansert ved en pressekonferanse på Hotel Continental, som leder av styringsgruppen takket Pryser handelsminister Bjørn Tore Godal. De neste årene kom de fire påfølgende bindene og Guri Hjeltnes leverte det siste, Krigsseiler : krig, hjemkomst, oppgjør, i 1997. Det ble mottatt av forsvarsminister Jørgen Kosmo på vegne av regjeringen, og HIK-prosjektet var i land etter ti års arbeid. Fembindsverket fikk generelt gode anmeldelser, både av faghistorikere og journalister.

Lillehammer-kuppet og Kai Holst

I 1980-årene ble Pryser oppmerksom på at tyske signaletterretningsagenter i maidagene i 1945 hadde blitt hentet av svensk etterretning, fra det tyske Wehrmachts hovedkvarter for Norge og nord-områdene på Lillehammer og fraktet til Sverige. Derfra ble de noen uker etter sendt til den amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland. Dette har senere blitt kjent som Lillehammer-kuppet, og var et samarbeid mellom det svenske C-byrån og USAs Office of Strategic Services (OSS), av amerikanerne betegnet som Operation Claw.

I forbindelse med dette så Pryser på skjebnen til Kai Holst, opprinnelig fra Lillehammer. Han ble funnet død i Stockholm i juni 1945. Dødsfallet er offisielt lukket som et selvmord, men Pryser mener Holst ble myrdet, og at hans død kan kobles til Lillehammer-kuppet. Pryser skrev i 1994 boken Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord om saken, den ble oppdatert og utgitt på ny i utvidet utgave i 2022. Han har også omtalt Kai Holst i flere av sine andre bøker.

I juni 2025 ble Tore Pryser intervjuet i en større artikkel i magasinet Aftenposten Historie, om dødsfallet som har interessert og engasjert ham i over 30 år. I artikkelen fremkom det at Pryser sammen med forfatter Göran Elgemyr, Holsts niese Kari Heyerdahl-Larsen Høgset og Ulf Larsen, arbeider for at det skal gjennomføres en offentlig granskning av saken.

Kritikk av rådende versjon av krigshistorien

Pryser har i flere år markert seg som kritisk til den tidligere rådende versjonen av Norges krigsinnsats under krigen og hevdet blant annet i 1998 at rammene for historieskrivningen om okkupasjonen har vært snevre. I desember 2008 hevdet han i Klassekampen at norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende. Han utdypet med å hevde at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge.

Han uttalte videre at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen.» Pryser mener det er en grunnleggende konflikt i synet på okkupasjonstiden. På den ene siden er hva han kaller «Skodvin-skolen» etter professor Magne Skodvin. Det er historikere knyttet til Norges Hjemmefrontmuseum og Institutt for forsvarsstudier (Olav Riste). På den andre siden er blant annet historikere som Svein Blindheim, Lars Borgersrud, Harald Berntsen og ham selv.

Pryser hevdet i 2008 at Jens Christian Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, at Norges Hjemmefrontmuseum sprang ut av dette miljøet, og at de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere [som Arnfinn Moland] fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer». Han mener videre at konsekvensene av dette er at mange emner har blitt lite utforsket.

OL-maskot

Før Vinter-OL 1994 på Lillehammer var Pryser i årene 1988–1992 leder av Hovedutvalget for kultur i Lillehammer. Kulturstyret fikk oppdraget med å navngi de to ishallene på Stampesletta. Det ene navnet ga seg selv, Håkons hall etter Birkebeinerne, mens for det andre ble Pryser bedt om å finne en passende historisk kvinne, hvis navn kunne brukes. Pryser foreslo Kristin Sverresdatter, og det ble tatt til følge. Paradoksalt nok var Pryser svært skeptisk til OL, men ble samtidig opphavsmann til navnet på den ene av de to maskotene for lekene.

Pryser har også befattet seg med norske kvinners deltagelse under andre verdenskrig og mener at deres rolle har blitt glemt. I 2007 utgav han boka Kvinner i hemmelige tjenester, som både omhandler kvinner som stilte seg i tysk tjeneste, norsk tjeneste og kvinner som var dobbeltagenter.

Tysk etterretning i Norge

I 2001 utgav han boken Hitlers hemmelige agenter, som omhandlet en rekke tyskere og nordmenn som arbeidet den militære etterretningstjenesten Abwehr, Sicherheitspolizei (SIPO), inkludert Sicherheitsdienst (SD) og Gestapo. Boken fikk en svært god mottakelse, og er nevnt som et referanseverk for senere forskning. Boken ble regnet som banebrytende da norsk okkupasjonshistorie tidligere hadde vært tilbakeholden med å navngi nordmenn i tysk tjeneste. I 2012 ble denne forskningen utvidet til å gjelde tyske hemmelige tjenester i hele Norden. Han har også skrevet om amerikanske hemmelige tjenester i Norden under krigen (i 2010) og britiske hemmelige tjenester i Sverige under krigen (i 2025).

Svik og gråsoner

Et overordnet tema for Prysers forskning og publisering om den tyske okkupasjonen av Norge i årene 1940–1945 har han formulert som «svik og gråsoner», og formuleringen fremkommer også i tittelen på seks av hans bøker. Mens mye av historieformidlingen om okkupasjonstiden har vært svart/hvit - de onde i Nasjonal Samling (NS) og de gode i Milorg - har Pryser sett på, og løftet frem, at mye av okkupasjonstidens historie er preget av gråsoner. Det vanlige var ikke helter og skurker, men at folk flest i Norge tilpasset seg det tyske okkupasjonsstyret. Bakgrunnen for historieskriving i svart/hvit mener Pryser ligger i nasjonsbygging etter krigen. I stedet for et snevert nasjonalt fokus på helter og skurker mener Pryser det gir mer kunnskap å se perioden i et internasjonalt perspektiv. Da vil man ifølge ham se at Norge stort sett var en fredelig plett, med svært lite fysisk motstand. Norge var et av de beste stedene som tyske soldater kunne tjenestegjøre. Den siste boken i hva som kan sees som en serie er Samarbeid, tilpasning og motstand - mer svik og gråsoner fra 2023, hvor Pryser også forsøker å oppsummere formidlingsprosjektet.