Utenforskap er et uttrykk som i dagligtale brukes om manglende sosial tilknytning til samfunnet rundt. Sosiolog Aksel Tjora definerer det som at «uttrykket beskriver en situasjon der enkeltmennesker eller grupper av mennesker står utenfor samfunnet ellers, for eksempel der de ikke deltar i arbeidsliv eller tar utdanning, eller der de mangler språklig eller kulturell tilknytning til samfunnet ellers». Det Norske Akademis ordbok beskriver «utenforskap» som «å befinne seg utenfor et fellesskap», noe som kan ramme alle aldersgrupper og folk i helt ulike livssituasjoner. En ser det hos små barn, unge og gamle, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger og syke/uføre. Mange faller utenfor samfunnsarenaer som er svært viktige – de fullfører ikke utdanningen, står utenfor arbeidslivet, sliter med psykiske problemer.
Det motsatte av utenforskap kan omtales som «fellesskap» eller «medborgerskap» som handler om flere individer, om å delta i samfunnet og integrere seg, enten det er en sosial setting eller som borger i et land.
Nav kartlegger årlig dem som er mellom 20 og 66 år, og definerer utenforskap som personer uten noe arbeidsforhold, som ikke mottar alderspensjon, ikke er i høyere utdanning og ikke tjener mer enn kr 50 000 i året, om de er næringsdrivende. I 2025 gjaldt dette 702 000 personer, dvs. 20,5 % av befolkningen. Dette holder seg stabilt, men noe lavere enn før pandemien. I Agder og Østfold er andelen høyest, og lavest i Vestfold og Akershus. I 2025 stod 110 000 unge voksne i utenforskap, rundt 4000 færre enn i 2024. Men flere «ansettelser» er basert på lønnstilskudd og praksis-tiltak, slik at andelen ordinære ansettelser - der arbeidsgiver betaler lønn - går tilbake. Arbeidsgivere er mer positive til arbeidstakere som får dagpenger i stedet.
Utenforskap er en ulempe for samfunnet og truer bærekraften i velferdssamfunnet, slikt at samfunnet mister verdifulle ressurser. Norske kommuner og fylkeskommuner har arbeidet med dette i mange år gjennom tiltak i barnevernet, mot frafall i skolen og for inkludering i arbeidsliv og lokalsamfunn.
Regjeringen innledet i mars 2025 en 10-årig innsats for å bekjempe «ungt utenforskap», kalt «samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge», en utlysning på 117 millioner kroner til samarbeidsprosjekter for å inkludere flere i utdanning, arbeids- og samfunnsliv. Det spørres hvordan 114 000 unge mellom 20 og 29 år kan stå utenfor arbeid og utdanning, når arbeidslivet hevder å mangle folk.
Utenforskap kan skyldes at noen ikke fullfører skolegang og dermed havner utenfor det ordinære utdanningsløpet, ikke kommer inn arbeidsmarkedet og i stedet havner i NAV-systemet. «Ifølge OECD er andelen unge som går på helserelaterte ytelser stor i Norge sammenliknet med andre land (OECD, 2018). Denne andelen har dessuten økt over tid. I 2017 mottok 5,2 prosent av 18-29-åringene arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd, mot 4 prosent i 2008.»
I forbindelse med utilstrekkelig integrering opplever noen økt grad av utenforskap og mobbing. Dette er en gruppe som tidligere hadde egne skoler og institusjoner. Institusjonene ble avviklet med HVPU-reformen i 1991. Samtidig forsvant også spesialskolene, noe som medførte at alle med en funksjonshemming skulle inn i den ordinære skolen. Etter nedleggelsen av institusjoner og spesialskoler har personer med funksjonshemminger havnet stadig mer på sidelinjen og i utenforskap.
I dagens samfunn øker de sosiale forskjellene, med et voksende skille mellom rike og fattige og «utenforskap» på grunn av de begrensninger som ligger i dårlig økonomi. Vokser barn opp i familier med dårlig økonomi, ender de ofte som foreldrene. Når studier viser at barn fra fattige familier trives dårligere på skolen og i mindre grad benytter skolefritidsordningen (SFO), barnehage, kulturskoler og frivillige organisasjoner, bør det ikke komme som en overraskelse at barn fra fattige familier også gjør det dårligere på skolen. Antall barn som vokser opp i fattige familier i Norge er økende, og ligger i dag på landsbasis i overkant av 10 prosent. I Oslo er andelen barn som vokser opp i fattige familier så høy som 18 prosent. Utenforskap kan dermed sies å arves fra generasjon til generasjon, og antall berørte øker. Denne gruppen har det som kalles for «lav sosial mobilitet»; klassereisen er lukket for dem, med færre muligheter og forutsetninger for å komme seg ut av fattigdom.
Stadig flere faller utenfor, men det er som regel en klar årsak til hvorfor, enten det skyldes økonomi, forhold i hjemmet og om manglende evne til å leve opp til samfunnets forventninger.
I en studie ved Frischsenteret i 2016 ble foreldrenes økonomiske situasjon under barnas oppvekst sammenholdt med hvordan det gikk med barna (Egalitarianism under Pressure). Den viser at gapet mellom unge menn fra lav- og høyinntektsfamilier har økt betydelig mellom 1992 og 2012.
Av dem som ble født i 1950-årene, var 14 prosent av dem som kom fra de fem prosent fattigste hjemmene uføre da de fylte 40. 20 år senere var denne andelen økt til hele 21 prosent. Hele økningen i antall uføre i denne perioden, skyldtes at flere fra de fattigste hjemmene ble uføre.
Det er ofte en sammenheng mellom sosial status og personer som blir uføre, og de kan ofte ha et lavt utdanningsnivå. Mens andelen med utdanning i befolkningen generelt har økt, gjelder ikke det for lavinntektsfamilier.
Utviklingen er alarmerende, der utviklingen har gått fra å ha en jobb med lav inntekt, til å ikke ha en jobb i det hele tatt. Forskere tror det er tre hovedforklaringer til denne utviklingen.
Forskning viser til at det viktigste tiltaket for å hindre at mange havner utenfor, er å hindre at flere dropper ut av videregående. Når familiebakgrunn har så mye å si, er det viktig å gi støtte tidlig. Barnehageplass er viktig og gjerne gratis dersom det er nødvendig, spesielt for barn med størst behov. Barn som ikke har fritidstilbud eller leksehjelp hjemme, må få tilbud om det.
Kultur er et begrep med mange ulike definisjoner. Vi ønsker å bruke Arne Martin Klausens definisjon av kultur som «ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon».
Hvis man på grunn av religion, økonomi, kunnskap, sykdom eller andre faktorer ikke har mulighet til å delta i et fellesskap, enten det er idrettsaktiviteter eller kulturelle tiltak, vil en bli stående utenfor dette fellesskapet, og kanskje oppleve det som utenforskap. Men om man deltar aldri så mye, kan likevel kulturforskjeller, fordommer, personlige forhold eller ubevisste vaner skape gjenger og lukkede fellesskap, og dermed skape utenforskap for andre.
Å hindre at noen faller utenfor viktige samfunnsarenaer, som utdanningsløp, arbeidsliv og sosialt nettverk, er den største utfordringen for å motvirke utenforskap.
Forebygging og tidlig innsats er svært viktig. Når noen først har havnet utenfor, er det en lang vei tilbake. Det handler om å komme i gang tidlig. Dersom noen barn er i faresonen, kan tiltak i barnevernet, tidlig innsats i barnehage eller grunnskole være aktuelle tiltak som kan iverksettes for å motvirke utenforskap. Det handler også om å hindre omsorgssvikt som et viktig tiltak mot utenforskap.
Det er påvist klare sammenhenger mellom omsorgssvikt i barndommen og utvikling av psykiske lidelser i voksen alder, noe som i stor grad er med på å påvirke den enkeltes evne til å håndtere utdanning, arbeid og den sosiale arenaen. Norske og internasjonale studier viser en klar sammenheng mellom manglende gjennomføring av videregående opplæring og ustabil tilknytning til arbeidslivet. Uten fullført videregående opplæring reduseres mulighetene for fast jobb, som gjerne ses som grunnlaget for økonomisk uavhengighet og trygghet som voksen. Det er også grunn til å anta at opplevd utenforskap i arbeidslivet i mange tilfeller kan føres tilbake til manglende videregående opplæring.
Innvandrere og flyktninger utgjør en stadig større andel av Norges innbyggere og kan ha økt risiko for utenforskap. Integrering og samarbeid med frivillige er viktig for å hindre utenforskap blant denne gruppen.
Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 765 108 innvandrere i Norge i 2019. Uansett om det er flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere, må det igangsettes tiltak for å unngå en følelse av permanent utenforskap. Integreringsløftet er et av hovedsatsingsområdene for regjeringen. Utfordringene er knyttet til lav sysselsetting blant [innvandrere og utenforskap grunnet økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Målet med strategien er et forbedret arbeids- og samfunnsliv gjennom helhetlig innsats.
Flere aktører gikk sammen for å utarbeide et idéhefte som skal hjelpe kommunene med å håndtere og forebygge utenforskap, i denne sammenheng barn som opplever omsorgssvikt, ungdom som faller fra i videregående skole og voksne som opplever utenforskap.
Digitalt utenforskap er et begrep som defineres som en situasjon der en person mangler den digitale kompetansen som skal til for å delta i samfunnet. Forskning fra SINTEF Digital viser imidlertid at digitalt utenforskap ikke utelukkende er knyttet til spesifikke demografiske grupper som eldre, unge eller innvandrere. I stedet benyttes begrepet digital sårbarhet, ettersom samspillet av ulike faktorer ved den enkeltes livssituasjon og livserfaring kan gjøre møtet med digitale tjenester sårbar. Begrepet beskriver en sårbarhet i møte med digitale tjenester, noe som oppstår når enkeltindivider eller grupper møter på ulike former for barrierer. Slike barrierer kan blant annet være lav digital kompetanse, dårlig helse eller vanskelig livssituasjon, manglende forvaltningsforståelse, dårlig språkforståelse, manglende tilgang og utilstrekkelig utforming av de digitale løsningene.
Digitalt utenforskap beskriver et økende samfunnsproblem som oppstår i takt med rask digitalisering i samfunnet. Tilgangen til digital infrastruktur, internett og IKT-utstyr i Norge er blant de høyeste i verden , men den nasjonale digitaliseringsstrategi viser at en betydelig andel av befolkningen opplever digitale barrierer. Digitaliseringsstrategien anslår at om lag 850 000 personer i Norge er digitalt sårbare i møte med digitale tjenester, noe som utgjør omtrent 20 prosent av befolkningen. Over halvparten av disse oppgir høy alder som en sentral faktor for sårbarheten, men undersøkelsen viser samtidig at en stor andel av de som opplever utfordringer også tilhører andre grupper i samfunnet. Utenom alderdom og alder er denne sårbarheten spesielt utbredt blant personer med lave inntekter eller svak digital kompetanse, samt individer som står overfor kognitive, fysiske eller språkelige utfordringer. Når personer i disse gruppene i tillegg bor slik at de mangler tilstrekkelig lokal infrastruktur eller må forholde seg til utilstrekkelige utformede digitale løsninger, forsterkes den digitale sårbarheten ytterligere.
Nasjonale kartlegginger viser at selv om de aller fleste av befolkningen benytter digitale verktøy og internett til dagelig, opplever 89 prosent et behov for å styrke sine digitale ferdigheter. Nyere tall fra regjeringens digitaliseringsstrategi viser at 67 prosent har behov for økt kompetanse i både dagligliv og arbeidsliv.
Den nasjonale strategien “Digital hele livet" for økt digital deltakelse og kompetanse i befolkningen” utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), retter tiltak mot digitalt utenforskap både mot å heve befolkningens kompetanse og å tilpasse de digitale løsningene til brukernes behov. Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) fremhever brukervennlige digitale tjenester som en forutsetning for mer digital deltagelse. Et intuitivt og gjenkjennbart design på tvers av offentlige digitale tjenester vektlegges for å gjøre bruken enklere for personer med lave digitale ferdigheter. Tilsynet for universell utforming av IKT fremhever at “Universell utforming bygger på tanken om at tenester skal vere tilgjengelege for alle, uavhengig av alder, funksjonsevne og utdanningsnivå”.
Siden deler av befolkningen har begrensede forutsetninger for å bruke selvbetjeningsløsninger, vil veiledning og assistanse være nødvendige tiltak. Dette inkluderer tiltak som digitale vergemål og fullmakter.