Utstein kloster

Forhistorien

Haraldskvedet fra omkring år 900 forteller at «Luva» (Harald Hårfagre) bodde på Utstein.

Flere av funnene fra klosterområdet er gjenstander fra et høystatusmiljø: vektlodd peker mot handel og administrasjon, sølvbarre og hakksølv tyder på en sølv-basert økonomi. En mangekantet sølvperle og en mynt vitner om internasjonale forbindelser, en runeamulett må ha vært en personlig og magisk eiendel. Beslaget med forgylling viser luksus. Slike funn hører samlet hjemme i et politisk og økonomisk senter, ikke på en vanlig gård, og tyder på et mulig sentralsted brukt gjennom flere generasjoner. Dette følger i så fall mønsteret fra andre kongsgårder brukt av flere generasjoner, før de ble kristne maktsentre med kirke eller kloster.

Fraværet av spor etter vikingstidstunet i klosterområdet kan skyldes at terrenget ble planert ved klosterbyggingen. De fjernet eldre kulturlag, gravde ut store mengder masser og reiste steinbygg som ødela eldre bygninger. Små gjenstander ble liggende igjen i jorda, og funnene representerer derfor eldre kulturlag. Funnene utenfor klosteret kan skyldes flytning av jord under utgravningene i anlegget. Jord ble trolig dumpet i nærområdene. Dette forklarer hvorfor funnene er spredt, og er uten gravminner eller spor av hus. Vikingtidsfunnene passer inn i klosterområdet fordi klosteret ble anlagt på et eldre sentralsted. Funnene representerer derfor aktivitet fra før klosteret ble anlagt, ikke fra klosteret selv, og tyder på at området hadde en eldre høystatusfunksjon.

Om lag én kilometer vest for klosteret er det gravrøyser, fjæremannstufter (tufter ved sjøen), steingarder og ruiner av et tun. Dette tyder på et gårds- og bosetningsmiljø for bønder. Samlet gir dette muligheten for en hypotese med et todelt landskap: i vest lå gårdstunet med bosetning og gravfelt, mens klosterområdet var kongsgården med administrasjon, handel og elitefunksjoner – først under Harald, og deretter under senere konger eller stormenn. Svakheten ved denne tolkningen er, som ellers, mangelen på arkeologiske utgravninger.

Funnene bekrefter ikke Luvas tilstedeværelse, men de viser et høystatusmiljø i vikingtiden som passer med at Utstein var et sentralsted. Kombinasjonen av vikingtidsfunn, sølvøkonomi, internasjonale kontakter, luksusgjenstander og skriftlige kilder gjør det mest sannsynlig at stedet tidlig var en kongelig gård, til klosteret ble anlagt.

Middelalderen

Gerhard Fischer knyttet i 1958 opprettelsen av Utstein kloster til kong Magnus Lagabøte. Kong Magnus fikk Rygjafylke i len i 1257 og skal i årene etter i stor grad ha holdt til i Stavanger. Fischer mente at han i denne perioden kan ha startet byggingen av en kongsgård på Utstein. Da faren Håkon Håkonsson døde i 1263, ble Magnus konge. Fischer antok at han da ikke lenger hadde bruk for Utstein, og lot Olavsklosteret i Stavanger overta. Hypotesen er omdiskutert, blant annet fordi klosteret ikke nevnes i skrytet i Magnus Lagabøtes testament.

I 2005 ga Eldbjørg Haug en alternativ datering. Hun argumenterte for at Olavsklosteret i Stavanger trolig var et benediktinerkloster, og dermed ikke forløperen til Utstein. I stedet mente hun at Utstein ble grunnlagt samtidig med Halsnøy kloster i forbindelse med kongekroningen av Magnus Erlingsson i 1164, og at grunnleggeren var lendmannen Erling Ormsson Skakke. Hun viser blant annet til døpefonten i kirken, datert til 1150–1175. Det er likevel ikke enighet om en datering av klosteret til 1100–tallet.

Arne Kvitrud argumenterte i 2024 for at prestene i Stavanger domkirke var organisert i et klosterfelleskap. Olavsklosteret og domkapitlet ble så opprettet omkring 1230 ved delingen av klosterfelleskapet. Olavsklosteret ble da et augustinerkorherre-kloster. Olavsklosterets prester flyttet senere til Utstein. Han viser blant annet til at brødre fra Utstein forrettet i Olavskirken og at Utstein overtok Olavsklosterets eiendommer.

Branner og urolige tider

I 1514 og 1515 angrep biskop Hoskold Hoskoldssons menn klosteret med stor brutalitet, tok abbeden til fange og ranet klosteret for verdisaker. I 1539 angrep Christoffer Rustungs menn klosteret, og ranet alle verdisakene.

Over hvelvene i matsalen i østfløyen er det spor etter to branner. Det er også spor av brann i kirkeskipet og i sørfløyen. Det middelalderske inventaret gikk trolig tapt i brannene. Brannene var:

• I det eldste brannlaget i østfløyen var det 34 biter av vindusglass i gotisk stil og flere mynter. Den yngste mynten var fra perioden 1481-1513. Beretningene fra 1515 og 1539 forteller ikke noe om at det da ble satt fyr på klosteret, så brannen var ved en annen anledning. Mynten tilsier at brannene var en gang mellom 1481 og ca. 1530.
• Den siste brannen var trolig omkring 1750. I dette brannlaget var det tre jettonger fra perioden 1706-1743. Øverste etasje på østfløyen kan ha blitt bygd etter denne brannen.

Jan Hendrich Lexow mente at brannene var i 1515 og 1539, enda de ikke er omtalt i skriftlige kilder. Øystein Ekroll mente også at den første brannen var i 1515.

Etter reformasjonen

Klosteret ble nedlagt ved reformasjonen i 1536-1537, og eiendommene ekspropriert. I 1537 fikk Trond Ivarson klosterets gods som len av kongen, med plikt til å ta vare på de gjenværende klosterbrødrene.

Dels i lag med Allehelgenskirken i Bergen ble Utstein forlenet til Ditlev Holk (1586–1597), Axel Ugerup (1597–1601), befalingsmannen Erik Urne (1601–1630), Jørgen Schult (1630–1650), Jakob Grubbe (1650–1651), Christoffer Lindenow fra 1651 og til det overgikk til Ulrik Fredrik Gyldenløve som etter 1660 forpaktet lenet til Heming Hanssøn. Erik Urne innredet klosterkirken som sognekirke.

Kirken ble solgt til staten i 1899, og resten av klosterbygningene i 1933. Tomta for abbedens hus ble solgt til staten i 1944.

Sankt Laurentiuskirken

Den første kirken?

Under golvet fant Gerhard Fischer murrester som han tolket som en eldre rektangulær bygning i øst-vest-retning. Den var omtrent 7×13 meter i utvendige mål. En steinmur midt inne i dagens klosterkirke, tolket Fischer som nordveggen. Under nordre del av korsgangen, rett utenfor sørveggen ble det funnet en dobbel rad med store rullesteiner. Gerhard Fischer tolket dette som sørveggen i den eldre bygningen.

Øystein Ekroll foreslo i 2005 at rullesteinsrekken var skilleveggen mellom kor og skip, og at bygningen dermed var betydelig lengre enn de bevarte murrestene. Med en slik rekonstruksjon ville kirken kunne ha hatt en lengde på rundt 20 meter og en bredde på 7 meter, altså et 3:1‑forhold. Dette er det samme proporsjonsforholdet som i klosterkirken på Halsnøy kloster og i Mariakirken i Stavanger. Ekroll mente at likheten tydet på at klosterkirkene på Utstein og Halsnøy var samtidige, altså fra 1100–tallet.

Fra Utstein er det også flere spor av en mulig eldre kirke:

• Et emaljebeslag fra Limoges i Frankrike er datert til ca. 1180–1250.
• Toppen av et røkelseskar er datert til 1100- eller 1200-tallet.
• Det er også en døpefont i kirken fra perioden 1150–1175.
• Nicolay Nicolaysen så omkring 1860 noen spor i romansk stil, men uten å oppgi detaljer. Johan Meyer fant ca. 1900-1904 noen klebersteinstykker i romansk stil, og et lite terningkapitél fra 1100-tallet. Disse er nå tapt.
• Mellom biblioteket og gangen er det en rundbuet portal, det vil si i romansk stil. Formen tilsier at den kan være gjenbrukt fra et 1100-talls hus.
• Det ble også funnet en grav i kirkeskipet der sidene var av steinheller og lokket var en marmorhelle. Slike kister fins i og ved en rekke kirker, og er datert til 1100-tallet og 1200-tallet. Om kisten var fra 1100-tallet, var nok begravelsene ute på en kirkegård. Var de fra 1200-tallet, kan begravelsene ha vært både innendørs og utendørs.
• Det ble i 1934 funnet murer sørvest i kirkeskipet som er eldre enn kirkeskipet. Det er også murer like nord for kirkeskipet. De er ikke i kirkens retning, men noe mer i sørvestlig mot nord-østlig retning. Det kan tyde på at de er eldre enn kirkene.

Østfløyen

Østfløyen (eller Austfløyen) er mellom kirkekoret i nord og sørfløyen i sør. Den har kjeller under den sørlige delen, og en full førsteetasje. Begge er bygd i stein. Videre en andre etasje i trekonstruksjoner. Østfløyen er bygd som et frittstående bygg omkring 1250. Den er ca. 17 * 8,5 meter stor.

De fleste som har uttalt seg om alderen, mener at østfløyen er eldre enn klosterkirken og bygd som et selvstendig bygg. Østfløyen er uten forband med koret og sørfløyen. Da koret ble bygd, oppsto det et mellomrom mellom koret og Østfløyen. Hadde kirken og koret vært bygd samtidig, ville rommet nærmest kirken, tradisjonelt vært brukt til konventsal eller som sidekapell. Dette rommet ble imidlertid brukt som et trapperom. Ole Egil Eide skrev at det ikke er mulig å gi noe presis datering. Murverket og de spissbuede gluggene gjør likevel en datering til før 1250 lite trolig. Trolig er det liten tidsforskjell mellom når fløyene ble bygd. I østveggen er det gjort en datering til perioden 1170-1255.

I kjelleren er det to rom. Under biblioteket er det et rom med utgang på sørveggen, og med to spissbuede vinduer i østveggen. Det andre rommet er under gangen, og er uten lysåpninger. De opprinnelig ytterhjørnene på østfløyen er fortsatt synlige.

Første etasje har et trapperom nærmest kirken, deretter det som er tolket som konventsalen, så en gjennomgående gang som går i øst-vest-retning og lengst i sør er rommet som trolig var bibliotek og skrivesal. Gangen leder fra klostergården i vest til kirkegården på østsiden, her avgrenset av en mur i sør og hjørnetårnet i øst. Portalen i nord fra klostergården til trapperommet er gjenbrukt, kanskje fra kirken. Den har flere likheter med Olavskirken i Avaldsnes.

Andre etasje: Omtrent tre meter over bakken er murene avsluttet rundt hele bygget. Trolig var det en etasje av tre på toppen, som på Kongsgård i Stavanger. Så ble denne revet, og etasjen ble bygd om i stein. Samtidig ble det bygd steinhvelv på toppen av rommene i første etasje. Hvelvene er grunnen til den store høydeforskjellen mellom første og andre etasje. Denne påbyggingen skjedde samtidig som sørfløyen og vestfløyen ble bygd. En mynt fra 1225-1261 ble funnet i 1953 i det eldste brannlaget over hvelvet. Denne etasjen kan ha vært brukt som sovesal.

Dagens andre etasje ble bygd omkring 1750, som et trehus på toppen av steinmurene. Det var en større ombygging i 1884. I 1953 var trehuset så forfallent at det ble revet. En kopi av 1750-etasjen ble bygd i stedet.

Tårnet var i det sørøstre hjørnet av Østfløyen, med et tårnværelse. Gerhard Fischer mente det trolig var abbedens soverom.

Sørfløyen

Sørfløyen har tre etasjer i stein med kjeller, første etasje og andre etasje (loft). Sørfløyen er trukket noe ut fra østfløyen. Det tilsier at østfløyen er eldst. Vestfløyen, sørfløyen og den øverste delen av østfløyen er bygd samtidig. Sørfløyen kan være fra slutten av 1200-tallet.

Kjellerne har vinduer og dører mot sør. Det er også dører mot kjellerne under klostergangen. Den opprinnelig inngangen til kjelleren lå rett under det store vinduet i matsalen.

Matsalen var i den østre delen av Sørfløyen. Her er det tønnehvelv i taket. Den kalles tønnehvelv fordi den minner om en halv tønne. Det har erstattet et eldre hvelv. I østgavlen er det satt inn et stort tredelt vindu. Trolig var det også vinduer i sørveggen, men de er fjernet.

Matsalen hadde opprinnelig bare inngang fra korsgangen, og serveringsluke mot kjøkkenet der det nå er en døråpning. I inngangen fra klostergården fører en smal gang østover i muren, og gjør det mulig å se inn i matsalen gjennom en liten glugge.

Kjøkkenet er i sørvest. Her er det et spissbuet vindu mot sør. I hjørnet ved siden av vinduet er det en utslagsvask av kleberstein. Det var også en luke i vestveggen, som tilsier at det her også var en middelaldersk spisesal (den nåværende spisesalen). Det kan også være at råvarene til kjøkkenet kom herfra.

Loftene er over hvelvene, med en trapp opp. Ved restaureringen ble murene forlenget oppover, for å få steinhvelvet innenfor steinmurene. Her er det gjesterom for hotelldriften.

Vestfløyen

Vestfløyen, sørfløyen og den øverste delen av østfløyen er bygd samtidig. Vestfløyen var fra slutten av 1200-tallet. Murene er alle steder 1,04 meter brede.

I muren på kirkeskipet er det spor som viser at vestfløyen var i to etasjer. Inntil vestfløyen var det også levninger etter et utedo (privet). Rester av brolegging viser at inngangen til klosteret var nord i vestfløyen, der den nå er anlagt.

Gerhard Fischer mente at lekbrødre hadde sovesal i andre etasje, og spisesal i første. Han viser også til at St. Victor-klosteret i Paris hadde lekbrødre. Det ville vært svært uvanlig om augustinerkorherrene hadde lekbrødre, siden det ellers var et rent prestefellesskap. Ved det store Victor-klosteret var det også bare noen ganske få enkeltpersoner som var lekbrødre. De hadde spesielle oppgaver. Det er heller ikke kilder som tilsier at det var lekbrødre på Utstein. I klostre uten lekbrødre ble vestfløyene gjerne brukt som abbedens bolig. Den kan også ha vært et kombinert gjestehus og lager i første etasje, med mulig overnatting for tjenestefolk eller gjester i andre etasje. Så hva denne fløyen ble brukt til er uavklart.

Vestfløyen ble revet på 1860-tallet, så vi vet mindre om denne delen enn de andre delene. Inngangspartiet består i dag av et moderne hus i en etasje. Det lukker anlegget og gir en opplevelse av klostergården.

Klosteranleggets øvrige deler

Klostergården er det firkantene gårdsrommet mellom bygningene. Det ble gravd her i 1934 uten funn av betydning. Seismiske undersøkelser i 2026 viser at det her var mye stein rett under overflaten.

Korsgangen (eller klostergangen) er det overbygde området i ytterkantene av klostergården. I sør er det gravd ut kjellere med inngang til kjellerne under Sørfløyen. Spor i veggene og påviste murer forteller at det trolig var bueganger rundt hele klostergården. Bare deler er bevart. De var bygd i spissbuestil. De er varierende håndverkskvalitet. De kan være bygd omkring år 1300. Den sørlige korsgangen er gjenoppbygd, men med et lett tretak.

Abbedens hus er vest for vestfløyen. Det lå her en ruin etter et stort firkantet bygg. Bygget var murt opp og gravd inn i en skråning. Bygningen hadde et trappehus ved den vestre veggen. Funn av et steinfundament i det nordvestre hjørnet tyder på en steintrapp som fulgte det naturlige terrenget. Bygningen var i tre etasjer, der inngangen til den øverste etasjen var en dør øverst i trappehuset. Rester av tilhogd kleberstein i og ved den nåværende inngangen til ruinen tyder på at portalen var av kleberstein. Tilsvarende klebersteinsfragmenter i trappen langs vestmuren tyder på at det der også var en klebersteinsportal. Det eldste funnet er et keramikkskår fra 1200-tallet.

Det er foreslått at huset var hospital, gjestehus eller abbedens hus. Huset kan ha vært for gjester, uten å forstyrre det indre livet i klosteret. Det er nå satt opp et steinhus på ruinene. Det ble åpnet i 2013, og omtales som Abbedens hus. En er ikke sikker på hva det ble brukt til. I 1515 sov abbeden i et tårn. Det er ikke funnet spor etter noe tårn. Selv om det var tre etasjer, var mye gravd ned i bakken.

Smia. Inntil vestfløyen er det et hus der det er funnet en del slaggklumper. Det er tolket som en smie. Det er ikke gjort dateringer, så smia kan være fra etter reformasjonen.

Kirkegården er utenfor klosterbygningene, og er avgrenset med murer ved kirken og utenfor Østfløyen. Georadarundersøkelsen i 2026 viser at det her er eldre murer nord for kirkeskipet. Rett nord for tårnet og den vestlige delen av koret er det om lag 16 kristne graver.

Porthuset er en kvadratisk ruin sørøst på kirkegården, med innvendige mål på 4,5 meter. Den er om lag 20 meter øst for Østfløyen. Her ble det gjort utgravinger i 1934 med flere funn, herunder et steinkapitél. Øystein Ekroll mente at navnet var misvisende, og at det ikke er tegn til noen port her. Han mener at det mer trolig var et tårn.

Bygningsrester i sørøst. Like øst for det sørøstre hjørnet av Østfløyen er det en rektangulær mur, som en mulig rest av en bygning. Ifølge historiske og muntlige kilder var det i dette området en inngang og et porthus til klosteret.

Naustet ble bygd i 2017. Det brukes som salgsbod for matvarer.

Vitenskapelige undersøkelser og restaureringer

I 1745 noterte Bendix de Fine ned runeinnskrifter på klosteret og beskrev klosteret.

I 1859 undersøkte Christian Christie klosteret. Han laget en plantegning og flere detaljtegninger.

I 1866 tegnet Oluf Rygh av runeinnskrifter på klosteret. Det ble også fjernet en del røtter og lagt steinheller som beskyttelse på murene.

I 1868 ble det lagt på steinheller for å beskytte murene.

Omkring 1890 gravde Eilert G. Schanche i klosterkirken og fant et par tilhogde steinblokker (kvadre) med buerester som tilhørte et vindu.

I 1893 undersøkte Johan Meyer klosterkirken, og beskrev et stort program for rehabilitering, herunder riving av den østligste delen av steinhvelvet, oppretting av skeive vegger, utskifting av golv over gravkjellerne, nytt tak med mye mer.

Kirken ble solgt til staten i 1899, som deretter gjennomførte noe restaureringsarbeid av kirken. Det ble foretatt i 1900-1903 og styrt av Johan Meyer. I 1930 målte den engelske vitenskapsmannen Eagle opp klosteret og fotograferte detaljene. Disse oppmålingene er trolig tapt.

Frode Rinnan og Harald Olaf Hugo Hals gjorde en oppmåling av anlegget i 1933 i forbindelse med at staten overtok resten av klosteret.

I 1934 foretok Harald Hals' utgravninger. Det ble blant annet funnet skjeletter under golvet i kirkeskipet. Det ble også funnet en grav der sidene besto av steinheller, og lokket var en marmorplate. Det var også tre barneskjeletter. I det sørøstre hjørnet av kirkeskipet var det en gammel mur, eldre enn kirkeskipet. I porthuset ble det gravd ut flere gjenstander, herunder et steinkapitél.

Harald Hals og Magnus Olsen var på Utstein i juni 1935, men resultatene fra undersøkelsene er ikke publisert.

I 1937-1940 undersøkte Gerhard Fischer hele anlegget og gjorde også utgravinger. Han utarbeidet også restaureringsplaner. Resultatene fra undersøkelsene har han fortalt om i to bøker. Utgravingene er ikke dokumentert i noe skriftlig arbeid, men håndskrevne dagboksnotater er bevart.

I 1953 ledet Jan Hendrich Lexow undersøkelsene under rivninger i østfløyen. Det ble blant annet funnet en rekke mynter i tilknytning til brannlagene, og en runeinnskrift på kirken.

I 1964 gravde Gerhard Fischer i koret og i tårnet. Det ble funnet rester av en mur av en eldre bygning. Muren lå i øst-vest-retning, av Fischer tolket som en eldre kirke. Det ble også funnet skjeletter av to personer under kjellergolvet i koret. De lå oppå muren.

Anlegget ble satt i stand på 1950-tallet og 1960-tallet. I 1965 var restaureringene fullført og klosteret ble tatt i bruk som et lite konferansesenter. I perioden 1991-1996 ble det gjort en rekke oppgraderinger av anlegget.

I 1995 gjorde Alexander Roy Dunlop og Gitte Hansen en arkeologisk undersøkelse ved graving av to grøfter fra veien og opp til sørsiden av klosteret. I 1997 undersøkte Alexander Roy Dunlop og Frode Iversen to rørtraseer på utsiden av klosteranlegget. Per Haavaldsen og Tore H. Olsen undersøkte i en kabelgrøft nede ved vågen i 1998.

I 1997 skrev Øystein Ekroll og Geir Magnussen en tilstandsrapport om klosterbygningene, og påviste et stort behov for vedlikehold og reparasjoner.

I 2003-2006 ble det gjort undersøkelser før byggingen av Abbedens hus.

På 2010- og 2020-tallet ble det gjort en rekke arkeologiske funn i områdene rundt klosteret, blant annet gjennom undersøkelser utført av Rygene detektorklubb.

I 2017 gjorde Katharina Lorvik undersøkelser langs veien og i traseer for elektriske ledning på nedsiden av Abbedens hus. Det ble funnet spor av bosettinger i form av stolpehull, ildsteder, steinkonsentrasjoner og murer fra de siste to tusen år. Undersøkelsen viser bare sporadisk ferdsel i strandområdet.

I 2023 undersøkte Grethe Moéll Pedersen og Kristoffer Hillesland jordene rundt klosteret med georadar. De oppdaget mange spor etter menneskelige aktiviteter. Georadarundersøkelsen i 2026 påviste mulige murer etter bygninger i Kirkegården. Murene har en orientering som avviker fra klosteranleggets øst-vest-akse og følger i stedet terrengets høydekurver.

Runeinnskrifter

Fra klosteret og omegn er det fire kjente runeinnskrifter:

• N264: "bithir firir Ra... sial" = Ber for Ra... sjel. "Ra..." er tolket som Randvid eller Ragnvald. Denne delen av runeteksten ble tegnet opp første gang i 1745, men er nå ødelagt.
• N265: "fr gregorius" = frater (=bror) Gregorius. Trolig navnet på en av prestene (brødrene). Runene ble funnet bak en takrenne i kirkens nordøstre hjørne i 1953.
• En runeamulett på en bronseplate. Den er funnet med metalldetektor utenfor klosteret. Teksten gir i seg selv ikke mening, men kan være ment som et beskyttelsesord med magiske bokstaver.
• Det er også en runeinnskrift fra slutten av 1800-tallet på kirkens vestvegg.

Myntfunn

Det er funnet mynter både i klosteret og nær klosteret. De siste kan ha vært i jord som er fordelt utover etter utgravinger i klosteret. Myntene tyder på kontinuerlig aktivitet fra omkring 1250 til omkring 1560, med sporadiske funn som er eldre og yngre.

• 1014–1024 denar fra Köln i Tyskland.
• 1093–1103 norsk mynt. Funnet i 2025 med metaldetektor på et jorde rett nord for klosteret.
• 1225-1261 witten fra Rostock i Tyskland. Funnet i 1953 i brannlag i Østfløyen.
• 1272-1307 long cross mynt fra England. Funnet i 2010 med metaldetektor.
• 1272-1307 long cross mynt fra England. Funnet i 2015 med metaldetektor.
• 1300-1400 witten eller pfennig fra Tyskland.
• 1313-1322 long cross penny fra England. Funnet i 2018 med metaldetektor.
• 1327-1377 two penny eller halfgoat fra England. Funnet i 2015 med metaldetektor.
• 1350–1500 pfennig eller witten fra en hansaby.
• 1350-1450 gote fra Gotland funnet i Klosterkirken.
• 1400-tallet groschen fra midt i eller sør i Tyskland.
• 1400-1450 en gote fra Visby. Funnet i 1953 i brannlag i Østfløyen.
• 1400-1450 scherf fra Hamburg. Funnet i klostergården i 1958.
• Trolig 1450-1500 ubestemmelige brakteater. Funnet i 1953 i brannlag i Østfløyen.
• 1441-1481 dansk hvid. Funnet i 1953 i brannlag i Østfløyen.
• 1481-1513 en dansk hvid. Funnet i 1953 i brannlag i Østfløyen.
• 1521 sølvmynt.
• 1525 Mansfeld-thaler fra Mansfeld i Tyskland.
• 1546-1555 halvdaler fra Nederland. Funnet i 1948 ca. 100 meter nord for klosteret.
• 156x dansk mark. Funnet i 2010 med metaldetektor.
• 1596-1636 sølvmynt fra Holstein i Tyskland.
• 1649 dansk mynt. Funnet under korgolvet i 1900. Det var også yngre mynter.