Velling (av norr. vellingr) er som en mellomting av tynn grøt eller tykk suppe, typisk laget av mel eller gryn, tradisjonelt kokt på melk, vann, myse, saup eller surprim og av og til tilsatt litt kjøtt og grønnsaker, og har vært en av de mest grunnleggende matrettene i skandinavisk kosthold opp gjennom tidene. I så måte var velling antagelig også en viktig del av hverdagskosten for vikingene.
Vellingen ligger språklig og kulinarisk mellom grøt og suppe, men er mer flytende enn grøt og mer mettende enn suppe. Ivar Aasen forklarte velling som suppe, og kommenterte at det var mest vanlig på Østlandet. Den var en av de viktigste basisrettene i det norske kjøkken frem mot midten av 1900‑tallet, og velling kunne spises flere ganger daglig. Velling ble ofte regnet som «fattigmannskost», men den ble også brukt som lettfordøyelig næring ved sykehus og lignende institusjoner.
Tradisjonelt ble velling laget av havre, bygg, rug, hvete, ris, hirse eller mais. Den klassiske norske varianten ble laget med melk eller myse/saup. Vellingen kunne også ha deigklumper (såkalte klepper eller klot). I Rendalen lagde man velling med klepper, mens folk i Åmot laget vellingen (fillvelling) uten klepper. I Ringsaker laget man «myssmørsuppe» med klepper, kalt «nakne pojker». Og i Østfold laget folk «klotmelk», som var en søtere variant med egg og sukker. En norsk variant ble også laget av kokt melk med makaroni og gjerne servert med sukker og kanel til. Den ble brukt som både forrett, mellommåltid og dessert til lutefisk i Trøndelag.
I Sverige er «ölsupa» en kjent form for velling, og i Danmark har dem «øllebrød». I Asia lages det en tynn risgrøt, kjent som «congee», «zhōu», eller «jūk», som ligner velling. I Latin-Amerika lages det såkalt «masa» (en deig laget av nixtamalisert mais), som er basis for en lang rekke retter. Den tilsettes ofte i varme drikker, som «atole» og «champurrado», som blir til en slags velling.
Velling var billig, rask å lage og mettende, og passet perfekt for bønder og arbeidere i tidligere tider. Velling ble også gjerne brukt som overgangsmat for småbarn, siden den var mild i smaken, lett fordøyelig og ganske næringsrik. I både norsk og europeisk tradisjon ble velling også sett på som god mat for syke, selv om det aldri har blitt dokumentert noen positiv medisinsk effekt av sånn kost.
Både makaronivelling og enkelte søte vassvellinger kunne bli servert med sukker og kanel til dessert. Risvelling kunne noen steder bli servert som forrett Julaften, ofte for å drøye hovedmåltidet i gamledager, men også som tradisjon i nyere tid.
