Vesuv

I.C. Dahl: Vesuv bryter ut (1826)
Kart over området som ble rammet av utbruddet i år 79

Vesuv (italiensk: Monte Vesuvio, latin: Mons Vesuvius) er en stratovulkan i Napolibukten i Italia, rundt 9 km øst for Napoli og en kort avstand fra kysten. Den er en av flere vulkaner som danner den campianske vulkanbue. Vesuv består av en stor kjegle delvis omsirklet av en bratt rand med et krater på toppen. Formen skyldes at en tidligere og langt høyere topp kollapset.

Vesuv er best kjent for utbruddet i år 79, som førte til at de to romerske byene Pompeii og Herculaneum ble begravd og ødelagt. Dette utbruddet støtte ut en sky av steiner, aske og røyk til en høyde av 33 km. Det utstøtte smeltet stein og pulverisert pimpstein i en mengde av 1,5 millioner tonn per sekund, og den termiske energien som ble utløst, var hundre tusen ganger større enn ved bombingen av Hiroshima. Det er beregnet at rundt 16 000 mennesker døde grunnet hydrotermale, pyroklastiske strømmer. De eneste bevarte øyevitneskildringer består av to brev skrevet av Plinius den yngre til historikeren Tacitus.

Vesuv har siden hatt utbrudd flere ganger og er den eneste vulkanen på det europeiske fastlandet som har hatt utbrudd i løpet av de siste hundre år. I dag er den ansett som en av de farligste vulkaner i verden, for en befolkning på nær tre millioner bor i området, og den har en tendens til å få eksplosive utbrudd. Vesuv ligger i den tettest befolkete vulkanregionen i verden.

Mytologi

Vesuv har en lang historisk og litterær tradisjon. Da den hadde utbrudd i år 79, ble den betraktet som besjelet av en guddommelig genius. Det vises ved innskrifter av navnet Vesuvius som en slange i de dekorative freskomaleriene i de mange lararia, eller private helligdommene, som er bevart fra Pompeii. En inskripsjon fra Capua til IOVI VESVVIO indikerer at han ble dyrket som en guddommelig makt knyttet til Jupiter; Jupiter Vesuvius.

Historikeren Diodorus Siculus gjenga i sitt verk Bibliotheca historica et sagn om da Hercules gjorde sine storverker på reise gjennom et område ved Kumae på vei til Sicilia. Der fant han et sted kalt «den flegraiske slette» (phlegraion pedion, «slette av ild») og «fra et berg som i tidligere tider spydde ut ild… nå kalt for Vesuvius.» Det var befolket av banditter, «Jordens sønner», som var kjemper. Med hjelp fra gudene skapte han ro i regionen og reiste videre. Det er uvisst om sagnet bygger på fakta, og det er uvisst om Herculaneum er oppkalt etter sagnet. Et epigram av poeten Martialis i år 88 antyder at både Venus, beskytter av Pompeii, og Hercules ble dyrket i regionen som ble ødelagt av utbruddet i 79.

Etymologi

Antikke ruiner med Vesuv i bakgrunnen.

Vesuv (Vesuvius) var det navnet på vulkanen som oftest ble benyttet av latinske forfattere i den sene romerske republikken og det romerske keiserriket. Dets kollaterale former var Vesaevus, Vesevus, Vesbius og Vesvius. Forfattere i gammelgresk benyttet Οὐεσούιον eller Οὐεσούιος. Mange forskere har siden forsøkt å beskrive etymologien, eller opphavet, til navnet. Det bodde mennesker av ulik etnisitet og språk i Campania i romersk jernalder, og etymologien avhenger i stor grad av hvilket språk som ble snakket der på den tiden. Napoli var bosatt av grekere, hvilket navnet Nea-polis (gresk: Νεάπολις), «Ny-byen», vitner om. Oskere, en av de innfødte italiske folkegruppene, snakket oskisk og bodde ute på landet. Folk som snakket latinsk, som romerne, bodde også i området. Det var også etruskiske folk i nærheten. Andre folk av ukjent opphav var der i en eller flere perioder, i henhold til ulike antikke forfattere.

Tar man utgangspunkt i gresk, kan Vesuvius være en latinifisering av det negative οὔ (ve), som er forstavelsen til et rotord fra eller beslektet med det greske ordet σβέννυμι = «Jeg kjøler/slukker» i meningen «uslokkelig». Det kan også være avledet fra ἕω, «slynge/kaste», og βίη, «vold», «slyngende vold».

Andre teorier om navnets opprinnelse er:

Form og geologi

Utsyn av veggen til vulkankrateret i Vesus, og med byen Torre del Greco i bakgrunnen.

Vesuv er en del av den campianske vulkanbue, som omfatter en rekke utdøde og aktive vulkaner i området rundt Napoli i regionen Campania, altså sør i Italia.

Nå måler Vesuv 1 281 meter over havet. Den har en særegen «pukkelrygget» form. Den store kjeglen (Gran Cono) er delvis omgitt av en bratt kant langs krateret på toppen, som skyldes at fjellet har rast sammen. Opprinnelig var det en langt høyere topp her, kanskje opp til 2000 meter, som ble kalt for Monte Somma. Gran Cono oppsto under utbruddet i år 79. Derfor blir vulkanen også kalt Somma-Vesuvius eller Somma-Vesuvio.

Krateret oppsto under et utbrudd for 17 000 eller opptil 18 300 år siden. Krateret ble større av senere paroksystiske utbrudd, som endte med det kjente utbruddet i år 79. Denne strukturen har gitt navn til begrepet «sommavulkan», hvilket beskriver enhver vulkan med et krater på toppen omgitt av en nyere kjegle.

Høyden på hovedkjeglen har jevnlig blitt endret av utbrudd, men er nå 1 281 meter. Monte Somma er 1 149 meter høy, adskilt fra hovedkjeglen ved dalen Atrio di Cavallo, som er rundt 5 km lang. Fjellets skråninger er merket av lavstrømmer, men er nå bevokst med kratt og småskog øverst og vinåkre og busker i lavere høyde. Vesuv er fortsatt ansett som en aktiv vulkan, men aktiviteten er nå begrenset til damp fra bunnen av krateret. Vesuv er en stratovulkan, og den ligger der hvor den afrikanske kontinentalplate er subduksjert under den eurasiske kontinentalplate. Fjellet består av lag med lava, vulkansk aske (slagg) og pimpestein. Det er ulike mineraler, som stort sett har lavt silisiuminnhold og er rike på kalium, og med fonolitt fra mer eksplosive vulkanutbrudd.[trenger referanse]

Vesuv nasjonalpark måler 10 000 kvm og er Italias minste. Den ble offisielt åpnet i 1995 for å beskytte den historiske og kulturelle arven i området.

Antikkens omtale

Både Vergil, Suetonius og Martialis sa at her hadde ildguden Vulcanus smien sin. Her inne bodde gigantene, for man hørte dem banke i fjellveggen, og jorden buldret fordi de ville ut. Når jorden ristet, var de sluppet fri og gikk rundt på fjelltoppen. Det var også herfra at Proserpina ble røvet og ført ned i underverdenen.

I antikken ble ikke Vesuv omtalt som en vulkan, siden ordet ikke fantes på latin. Strabon beskrev den i sin Geografi: «Dette distriktet var brennende jord i gammel tid, med kratere som spydde ild. Men siden brenselet opphørte over tid, døde ilden.» Diodorus Siculus skrev i sin Verdenshistorie at «området kalles Flegrea fra fjellet Vesuvius, som en gang spydde ut en stor elv av ild, slik Etna gjør på Sicilia. Der er den dag i dag mange tegn på denne gamle brannen.» Martial skrev i 88, etter katastrofen: «Her ligger Vesuv, som for ikke så lenge siden var dekket av grønne vinranker… Bacchus elsket disse jordene… Inntil nylig danset satyrene på fjellet… Dette var Venus' land… Dette var Herkules' land… Alt ligger nedsunket i flammer og trist aske.»

Det var på toppen av Vesuv at opprøreren Spartacus i 73 f.Kr skal ha slått leir med sin hær av slaver fra gårdene i Campania, ofre for rike godseiere i Roma. Sammen vant de store seire over romerske legionærer som var sendt for å nedkjempe dem.

Utbrudd

Vesuv følger en 2 000 års syklus og hadde et kraftig utbrudd omkring 1 800 f.Kr. Arkeologiske funn kan fortelle hvordan det rammet mennesker i bosetningsområder. Trolig gjorde utbruddet området ubeboelig i flere år etterpå. Det var enda kraftigere enn utbruddet i 79 e.Kr. Magmakammeret med glødende lava fra jordens indre ligger ca. femten km under fjelltoppen, som nå er stivnet til. Dermed vil et fremtidig utbrudd bli eksplosivt, og ikke som på Etna eller Stromboli, der lavaen flyter fritt. Utbruddet i år 79 blåste halve fjellet vekk. I antikken var Vesuv sannsynligvis dobbelt så høy som i dag og ble iblant omtalt som Mons Olympeus, etter Olympos i Hellas. I dag ser man to kratere på Vesuv: Det store gamle, kalt Monte Somma, og det nye, kalt Vesuvio.

Vulkanen er kjent for sitt utbrudd i år 79 som ødela de romerske byene Pompeii og Herculaneum. En rekke andre utbrudd med alvorlige følger har funnet sted senere.

Utbruddet i 79 begravde de blomstrende byene Pompeii og Herculaneum, med mange av innbyggerne, under aske og stein. En røyksky skal ha strukket seg 32 kilometer i været. Utbruddet er beskrevet av Plinius den yngre i to brev datert til år 108 og i noen vers skrevet av poeten Martialis i år 88. Etter Plinius og morbroren hans, admiralen og forfatteren Plinius den eldre, kalles et tilsvarende voldsomt vulkanutbrudd i dag Plinian eruption på engelsk («plinisk utbrudd»). Plinius den eldre omkom av kvelning på stranden ved Stabiae etter å ha seilt ut i et forsøk på å komme andre til unnsetning.

Vulkanutbruddet fant sted senere enn 17. oktober, muligens den 24., og ikke den 24. august som tidligere antatt. Forvarselet i år 62 hadde forårsaket store skader. Oversvømmelser, jordskjelv, samt utslipp av gass hadde drept en flokk på 600 sauer. Ettersom ingen forstod årsaken, vendte livet tilbake til det normale etter hvert som man fikk reparert de omfattende skadene. Om ettermiddagen så Plinius i hjembyen Misenum en kjempesky stige opp av vulkanen. Snart var solen skjult bak de svarte steinmassene som vulkanen slynget i været. Det lignet en brunsvidd arm som strakte seg mot himmelen. Etter hvert som røyksøylen flatet ut oventil, antok den form som en pinje. Så spredte den seg i flere «greiner» på grunn av sitt omfang. Utblåsningen hørtes som et drønnende brøl. Energien var 100 000 ganger så kraftig som atombomben over Hiroshima. Magma ble spydd ut med en fart på 1 400 km i timen. Husene i Misenum begynte å sprekke, og aske regnet over byen. Plinius og moren hans flyktet. Havet trakk seg tilbake og etterlot sprellende fisk på stranden. På utbruddets andre dag så Plinius den yngre hvordan røyksøylen fra Vesuv plutselig senket seg til jorden og spredte seg til alle kanter. Denne beskrivelsen var en gåte, inntil det samme ble observert i 1982 under utbruddet av Mount St. Helens i USA.

En pyroklastisk sky er en sky av røyk og aske med en temperatur på 500–700 grader celsius, som forkuller alt på sin vei: De beitende dyrene, trærne rundt, de flyktende menneskene. Skyen kom først til Herculaneum og drepte de som var igjen der, før den utslettet alt liv i Pompeii. Det var som å puste ild. De omkomne, som det er tatt avstøpninger av i dag, kan sees i det øyeblikket da ildstormen innhentet dem. Vesuv sendte en enorm søyle av røyk, aske og stein helt opp i stratosfæren. I løpet av tyve timer var Napoli-bukten forvandlet til en ørken. Store deler av området lå hermetisk forseglet under nedfallet, selv om lykkejegere senere gravde tunneler på sin jakt etter verdigjenstander under stein og aske. Landet var også steget, slik at havnen, der elven Sarnus løp ut i bukten, ikke fantes lenger. Nå var det 1 500 meter ned til havet, mens havnebyen Stabiae plutselig lå 600 meter inne i landet. Den keiserlige villaen ved Nola, hvor Augustus døde i år 14, lå under et tykt lag av aske. Minst ti milliarder kubikkmeter nedfall dekket regionen, og aske ble funnet så langt unna som i Salerno og Napoli.

Selv om Vesuv roet seg igjen, oppgav de overlevende å grave ut byen. 79-utbruddet forsynte dermed nåtidens forskere med viktig arkeologisk materiale, og ruinene etter byer som Pompeii gir oss et levende bilde av romersk dagligliv.

Etterpå ble området dekket av ny vegetasjon. Nye veier ble bygd, og landsbyer vokste frem. Jorden var uvanlig fruktbar, siden fjellet hadde sprøytet ut over 240 ulike mineraler. Området er i dag like fruktbart som det var i antikken, men først på 1700-tallet ble det igjen oppført luksusvillaer der.

Et annet utbrudd fant sted i 512. Teoderik den store fritok da folk i området for skatt. I 550 klatret den bysantinske forfatteren Procopius opp på fjellet og ble møtt av flammer. Videre var det utbrudd gjennom middelalderen, og gradvis fikk Vesuv sitt nåværende utseende. Opplysninger fins om utbrudd i 787, 968, 991, 999, 1007 og 1036.

Et kraftig utbrudd fant også sted 16. desember 1631. I dette utbruddet omkom rundt 3 000 mennesker, og Herculaneum ble dekket av et flere meter tykt lag med lava. Dødsfallene skyldtes at en del mennesker gjemte seg innendørs, og ble drept da husene styrtet sammen. Lavaen fløt så langsomt at de kunne ha flyktet fra den. William Hamilton, som var engelsk ambassadør til kongeriket De to sicilier, var bosatt i Napoli i 25 år og besøkte Vesuv flere ganger. Han forutsa utbruddet i 1766. I 1779 utga han boken Phlegrean Fields om verdien av vulkanske utbrudd. Goethe dro også flere ganger opp på Vesuv, som den gang var aktiv med røyk og lava strømmende ut fra små åpninger i fjellsiden.

Senere utbrudd som var særlig kraftige var de i 1872 og 1906. Deretter fulgte en periode med vulkansk aktivitet på 1900-tallet. Sitt siste større utbrudd hadde Vesuv 18. mars 1944, hvilket var et meget uheldig tidspunkt, siden landet var i krig. 1944-utbruddet var et lavautbrudd og ingen eksplosjon, men begravde den populære taubanen fra 1870 (kjent fra sangen Funiculi, funicula). Dette ble grundig fotografert. Når Vesuv i dag er en av verdens farligste vulkaner, skyldes det at den trange åpningen ble forseglet av utbruddet i 1944, slik at den karakteristiske røyksøylen forsvant. Vesuv overvåkes derfor hvert minutt i døgnet av internasjonale eksperter. Dagens krater er 318 meter dypt og slipper ikke ut annet enn små svovelskyer. Magmakammeret er forlengst fylt, noe som tilsier et kommende utbrudd. Forskere utelukker ikke at et nytt kraftig utbrudd kan finne sted og berøre mange bosetninger i området rundt.

Byen Napoli ved solnedgang og med Vesuv i bakgrunnen.

I populærkultur

I populærkulturen er Vesuv blant annet kjent som hjemmet til Disney-heksen Magica fra Tryll. Hun har et hus på skråningen av vulkanen og har (like fra sin første opptreden i seriene i 1961)[trenger referanse] til hensikt å smelte lykketiøringen i selve krateret, hvis hun bare kan få stjålet den fra Skrue McDuck. Nyere norske versjoner av tegneserien bruker helst den komplette latinske navneformen Vesuvius når det er tale om Magicas hjem.[trenger referanse]

Referanser

  1. ↑ «Science: Man of Pompeii». Time. 15. oktober 1956.
  2. ↑ Doermann, Lindsey (27. desember 2010): «Top 10 worst eruptions of all time». Cosmos.
  3. ↑ C. Plinii Caecilii Secundi: «Liber Sextus; 16 & 20». Epistularum. The Latin Library.
  4. ↑ McGuire, Bill (16. oktober 2003): «In the shadow of the volcano», Guardian News
  5. ↑ CIL x.1, 3806.
  6. ↑ Waldstein (1908), s. 97
  7. ↑ Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, bok IV, kapittel 21.
  8. ↑ Waldstein (1908), s. 108; epigram IV linje 44.
  9. 1 2 Lewis, Charlton T.; Short, Charles ([1879] 2010): «Vesuvius». A Latin Dictionary. Medford, MA: The Perseus Project, Tufts University.
  10. ↑ Phillips, John (1869): Vesuvius. Oxford: Clarendon Press. s. 7–9.
  11. ↑ Charnock, Richard Stephen (1859): Local etymology, a derivative dictionary of geographical names. London: Houlston and Wright. s. 289.
  12. ↑ Pokorny, Julius ([1959] 1998–2003): «eus, awes» Arkivert 7. februar 2006 hos Wayback Machine. i: Lubotsky, A.; Starostin, G.: Indogermanisches etymologisches Woerterbuch (på tysk). Leiden: Leiden University.
  13. ↑ «Summary of the eruptive history of Mt. Vesuvius». Osservatorio Vesuviano, Italian National Institute of Geophysics and Volcanology. Arkivert fra originalen den 3. desember 2006.
  14. ↑ «Vesuvius, Italy». Volcano World. Arkivert fra originalen den 5. juli 2008.
  15. ↑ «The world's top volcanoes». Scentia. Arkivert fra originalen den 26. august 2010.
  16. ↑ «The Pomici Di Base Eruption». Osservatorio Vesuviano, Italian National Institute of Geophysics and Volcanology. Arkivert fra originalen den 22. oktober 2006.
  17. ↑ «Vesuvius». Global Volcanism Program, Smithsonian Institution.
  18. ↑ «Definition of somma volcano». Volcano Live.
  19. ↑ «Vesuvius». volcanotrek.com
  20. ↑ Parco Nazionale del Vesuvio
  21. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Aschehoug Oslo, ISBN 978-82-03-23682-2. s. 80-81
  22. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo s. 79-80
  23. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 88
  24. ↑ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 83)
  25. ↑ «Vesuvius» Arkivert 6. august 2011 hos Wayback Machine., Global Volcanism Program
  26. ↑ «Plinian eruptions», ThinkQuest
  27. ↑ «Pompeii: Vesuvius eruption may have been later than thought» (på engelsk). BBC. 16. oktober 2018.
  28. ↑ Viasat History Channel: Massimo Osanna, direktør for utgravingene i Pompeii, sier utbruddet skjedde 24. oktober.
  29. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 84
  30. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 85
  31. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 87
  32. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 88
  33. ↑ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 86)
  34. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 89
  35. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 89-90
  36. ↑ «Funiculi 'funicula'», Vesuvioinrete.it
  37. ↑ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Oslo, s. 88-89
  38. ↑ Pease, Roland (7. mars 2006): Vesuvius risks 'underestimated', BBC

Litteratur

Eksterne lenker

Fraser, Christian (10. januar 2007): «Vesuvius escape plan 'insufficient'», BBC News