| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
| Epoker |
|
Tidlig moderne tid |
Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e.Kr. til ca. 1066 e.Kr. (dvs. under tidlig middelalder).
Den angelsaksiske krønike nevner et mulig vikingtokt i Dorset i 787 e.Kr., men tradisjonelt er det angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 som har vært regnet som starten på vikingtiden. Arkeologiske kilder antyder imidlertid at nordboere drev handel og kanskje også plyndring i Europa også før denne tiden. Utvikling av seilskip og handelsnettverk foregikk allerede tidlig på 700-tallet. Det viser seg at mange av de levningene som har vært definert som vikingtidsfunn, faktisk strekker seg et godt stykke ned mot midten av 700-tallet. En del arkeologer vil derfor være tilbøyelige til å sette skillet omkring 750, andre holder fortsatt på 790.
Så vel i norske som engelske fremstillinger blir slaget ved Stamford Bridge og slaget ved Hastings i 1066 sett på som en avslutning av vikingtiden. I dansk og svensk historieframstilling er årstallet rundet mer av, men er ikke prinsipielt forskjellig. Arkeologisk kan definisjonen være noe mer flytende. Noen mener vikingtiden sluttet cirka 1100, og noen mener vikingtiden sluttet etter at kristendommen var definitivt innført i det daværende Norge, og rikssamlingen er fullført etter Harald Hardrådes undertvingelse av Opplandene.
Det er funnet spor etter mange skipshus (store naust) langs Norges kyst mot Skagerrak og Nordsjøen. Sporene er fra år 180-540 og naustene var 20 meter lange eller mer og oppført i klynger. De store skipene kan ha blitt brukt til oversjøiske tokt. Frans-Arne Stylegar har på bakgrunn av dette lansert en hypotese om at Vikingtiden i praksis kan ha begynt flere hundre år tidligere enn den vanlige avgrensingen. En mulighet er ifølge Stylegar at folk fra Norge var leiesoldater i Romerriket og tok med seg sjømilitær kunnskap tilbake.

