Vokativ er en «kasus for person som en tiltaler, [...] tiltalekasus». Den finnes blant annet i latin, litauisk, polsk, tsjekkisk, ukrainsk og rumensk. Kasusformen kan forklares som en gramatisk funksjon, der en ved å bøye egennavnet (substantivet) tiltaler personen direkte. Slik skiller vokativ seg fra andre tiltaleformer som imperativ.
Der er κύριε (kyrie) vokativsformen av κύριος (kyrios) «herre», og Χριστὲ (Khriste) er vokativsformen av Χριστός (Khristos) «Kristus».
På norsk brukes pronomenet «du» foran substantivet: «Du Guri, ...», «du mann» eller «dere barn». Man har også former som: «Lille katt», «kjære deg» eller «vesle hund». Ifølge Per Egil Hegge finnes det likevel én ekte vokativform i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.