Weasel word

Weasel word («veselord», «hul frase») er en betegnelse for ord og vendinger som får et villedende eller innholdsløst utsagn til å se riktig og tillitvekkende ut. Eksempelvis kan et vagt eller udokumentert utsagn komme til å se mer substansielt ut enn det faktisk er, og en tilsynelatende konkret påstand kan modereres, så den reelt blir vag.

Weasel word benyttes til å fjerne oppmerksomheten fra ufullstendige eller motstridende opplysninger, så påstanden blir vanskeligere å argumentere mot. De brukes dessuten til å dempe virkningen av ladede eller kontroversielle utsagn. Brukes de bevisst, er det en form for spin.

Eksempler

• «Flere eksperter mener at problemet er økende.» (hvilke eksperter er det tale om?)
• «Det ble foreslått å avslutte møtet.» (hvem foreslo det?)
• «Mange mener at strafferammen for voldtekt bør heves.» (hvor mange, og hvor stor prosentdel av befolkningen?)

Weasel word faller ofte i følgende kategorier:

• Numerisk vage uttrykk: «noen» (hvem?), «mange» (hvor mange?), «flere eksperter» (hvilke eksperter?).
• Passiv diatese: «det nevnes ofte at …» (hvem sier det?), «ryktet forteller at …» (hvem brakte ryktet til torgs?).
• Vage adjektiv og adverb: «det skjer bare sjelden at …» (hvor hyppig skjer det?), «en betydelig økning» (hvor stor økning?).

Opprinnelse

Betegnelsen weasel word stammer fra engelske navnet for vesel. Veselen betraktes i folkemytologien som et listig og ondsinnet dyr. En vesel kan tømme et fugleegg for innhold gjennom et ganske lite hull, slik at egget fortsatt ser helt ut. Egget ser således ut til å være intakt, men er i virkeligheten tomt. På samme måte kan veselord få en setning til å se troverdig ut, selv om den ved nærmere analyse viser seg å være innholdsløs.

Uttrykket opptrer første gang i Stewart Chaplins novelle Stained Glass Political Platform (utgitt i The Century Magazine 1900), hvor de omtales som «ord som suger livet ut av ordene omkring dem, som en vesel som suger et egg og etterlater seg skallet.» President Theodore Roosevelt tilskriver uttrykket Dave Sewall, som skulle ha brukt det i en privat samtale helt tilbake i 1879.

Referanser