Wilhelm Kempf

Bakgrunn

Wilhelm Kempf var den eldste av fire sønner av en ungdomsskolelærer. Den fremtredende kirkehistoriker Friedrich Kempf var en yngre bror av Wilhelm. Han vokste opp i Wiesbaden og fikk sin doktorgrad i filosofi i Roma i 1928.^{[trenger referanse]}

Prest

Han ble ordinert til prest den 8. desember 1932 i Limburgs domkirke. Fra 1942 til 1949 var han kapellan i Helligåndskirken i Riederwald-distriktet i Frankfurt am Main.^{[trenger referanse]}

Biskop av Limburg

Den 25. juli 1949 ble Kempf ordinert til biskop av Limburg. Han etterfulgte biskop Ferdinand Dirichs, som hadde dødd i en bilulykke på Bundesautobahn 3 nær Idstein. Kempfs hovedkonsekrator var kardinal Joseph Frings, erkebiskop av Köln. Hans medkonsekratorer var Albert Stohr, biskop av Mainz, og Aloysius Muench, den amerikanske biskop som senere ble den første apostoliske nuntius til Forbundsrepublikken Tyskland.^{[trenger referanse]}

I kjølvannet etter Andre verdenskrig var det en mange ødelagte og skadede kirker i bispedømmet so,m Kempf mpåtte få reparert eller gjenoppbygget, det måtte integereres mange «displaced persons» (Heimatvertriebene), og nye menigheter måtte etableres i de større byer, som Frankfurt og Wiesbaden.

Fra 1962 til 1965 deltok han i og fungerte som sekretær for Det andre Vatikankonsil. Deretter introduserte han konsilets«» reformer i sitt bispedømme. I 1967 grunnla han Limburg-katedralens guttekor.^{[trenger referanse]}

I 1969 var Kempf den første biskop i Vest-Tyskland som ga demokratisk valgte organer, spesielt lekfolk, større innflytelse i menighetene og bispedømmet. Han ble ansett som konservativ, og var også tolerant og åpen for dialog om reformtiltak innen kirken. Denne holdningen fikk den apostoliske nuntius Corrado Bafile til å skrive til Den hellige stol i Roma i oktober 1973 og i hemmelighet be om at man skulle å «frata makt» fra «progressive» som hadde nøkkelstillinger i bispedømmet. Reaksjoner fra opinionen og pressen ville ikke være permanente og var derfor ikke å frykte. Kempf, som mottok dette dokumentet fra statssekretariatet i Roma, offentliggjorde brevet. Den tyske bispekonferanse og 60.000 katolikker som hadde støttet en underskriftskampanje erklærte sin solidaritet med biskop Kempf.

Erkebiskop Bafile returnerte til Vatikanet i 1975.^{[trenger referanse]}

Den 10. august 1981, på sin 75-årsdag, søkte Kempf Den hellige stol om å få pensjonere seg, slik kanonisk lov sterkt anbefalte, og dette var noe som ble innvilget.^{[trenger referanse]}