| Withnail og jeg | |||
|---|---|---|---|
| orig. Withnail and I | |||
Generell informasjon | |||
| Genre | Kompisfilm, dramakomedie, svart komedie | ||
| Utgivelsesår | 1987 | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Varighet | 107 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Bruce Robinson | ||
| Manus | Bruce Robinson | ||
| Tema | Alkoholisme | ||
| Produsent(er) | George Harrison, Paul Heller | ||
| Musikk | Lord David Dundas | ||
| Foto | Peter Hannan | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | Paul McGann, Richard E. Grant, Richard Griffiths, Noel Johnson, Ralph Brown | ||
Annen informasjon | |||
| Filmformat | 1,85:1 | ||
| Farve/s.hv | Farger | ||
| Filmselskap | Handmade Films | ||
| Budsjett | 1 100 000 GBP (£) | ||
| Premiere(r) |
| ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb
| |||
Withnail og jeg (engelsk originaltittel Withnail and I) er en britisk svart komedie fra 1986 skrevet og regissert av Bruce Robinson. Den er løst basert på regissørens egen liv i London på slutten av 1960-tallet. Hovedrollene spilles av Richard E. Grant og Paul McGann.
Filmen har i ettertid blitt betraktet som en kultfilm.
Filmen forteller om livet til to kjempende skuespillervenner som holder til i et nedfallen georgiansk hus i Camden Town på grunn av at de er i finansielle vanskeligheter, og som beslutter å ta en ferie ute på landet. Filmen blir fortalt i første person av figuren som blir spilt av Paul McGann, navngitt i forbifarten som Marwood (fornavn Peter) og blir kun kreditert i rulleteksten som «& I».
Robinsons manuskript er stort sett selvbiografisk. Marwood er Robinson; Withnail er basert på en kamerat han delte et hus i Camden med – Vivian MacKerrell – som døde svært ung, og onkel Monty er løst basert på en uønsket oppmerksomhet han fikk fra en amorøs Franco Zeffirelli da han var ung skuespiller. Han levde i fattige kår og hadde plastposer som støvler, slik det blir framstilt i filmen. Robinson brukte fire eller fem år av livet på skrive manuskriptet som i filmen strekker seg over kun to uker.
På mange måter er filmen melankolsk og handler om avslutninger: Slutten på Withnail og Marwoods vennskap: slutten på 1960-tallet (filmen begynner med at King Curtis synger sangen A Whiter Shade of Pale – King Curtis ble myrdet i august 1971; Dannys tale om å selge hippieparykker i Woolsworths); den sannsynlige begynnelsen på slutten for Withnail/MacKerrell når han aller sist leser Hamlets monolog for en flokk ulver. Filmen er i tillegg delvis lagt til Camdens nedrivningsområder.
I filmen er det en sterk følelse at figurene frykter endring: Fra Withnail som henger på Marwood helt til slutten. Danny klager på at tiåret er slutt, og onkel Monty som syter over gledene i sin tapte ungdom og forbanner sitt liv. Figurene frykter endring og farene som vil komme med det nye og det usikre, men dypt inni seg aksepterer de at endring er uunngåelig. Filmen markerer slutten på en gylnen tid. På et punkt i handlingen sier Withnail at «Det er alltid tid for en drink!» hvor Marwood hastig svarer: «Nei, jeg har ikke tid!» Sistnevnte forteller ikke at han ikke har tid for en drink, men heller at han ikke har noe tid for ham mens han tidligere alltid hadde tid for begge deler. Ved å avslå drinken forteller han Whitnail at deres tid sammen er over.
(utvalg)