Albert Hartl

Albert Hartl
Født13. nov. 1904Rediger på Wikidata
Roßholzen
Død14. des. 1982Rediger på Wikidata (78 år)
Bodman-Ludwigshafen
BeskjeftigelseKatolsk prest, skribent Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel
Albert Hartl på Commons

Albert Hartl (1904–1982) var en tysk SS-offiser (Sturmbannführer) og sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Han var også aktiv i Einsatzgruppe C, en mobil drapsskvadron som opererte på østfronten.

Biografi

Bakgrunn

Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av fritenkerne og særlig liberal antiklerikalisme; han døde i 1916. Den dypt troende katolske moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til benediktinernes klosterskole.

Prest

Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige seminaret i Freising, og ble presteviet i 1929 av kardinal Michael von Faulhaber.

Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten Gitta Sereny at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske dogmer. Han oppsøkte en gammel jesuittprest som forsikret ham om at «vi alle har vært i tvil, men det går over». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.

Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til tysk rikskansler. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han den katolske kirke og meldte seg inn i Schutzstaffel (SS). Hartl ble da offentlig ekskommunisert.

Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og rektor på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders fengsel. I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert nasjonalsosialismen. En kort tid virket han for SS-Hilfswerk («hjelpearbeid», «reserve») i Dachau.

Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og Reinhard Heydrich må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til Berlin som leder for avdeling II/113 Politische Kirchen («politiske kirker»),der Adolf Eichmann også var ansatt.

Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere avhoppere fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten», sa Hartl i 1941.

Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte pave Pius XII, og satte SS-spioner i Roma til å holde øye med Vatikanets ledelse. Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i Krakow før invasjonen av Polen høsten 1939.

Forarbeid til T4

Nazi-Tysklands aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som Aktion T4. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til Viktor Brack i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra Østerrikes katolske kirke i saken med Anschluss. Da ville han ikke legge seg ut med pavestolen nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.

Hartl henvendte seg i stedet til Himmlers fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg. Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer (1886-1967) som var professor i moralteologi og underviste ved det katolske universitetet i Paderborn. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av tvangssterilisering, inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.

Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at Kristus hadde misforstått det dithen at de var besatt av djevelen. Av den grunn ble de i middelalderen pisket og brent - tenkt som djevleutdrivelse. I opplysningstiden bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem probabilismus, der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til Thomas Aquinas og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med psykiateren Werner Heyde som ansvarshavende.

Einsatzgruppe C

På grunn av påstått seksuell trakassering av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, Bruno Streckenbach, overførte ham i 1941 til Einsatzgruppe C i Ukraina, en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, politiske kommissærer og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas. Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to massehenrettelser.

Etter noen måneder i Einsatzgruppe C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i Kiev. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i Amtsgruppe VI (SD-Ausland, «utlandet»).

Etter andre verdenskrig

Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i Kärnten, senere av amerikanerne i Tirol; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om krigsforbrytelser, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel. I etterkrigstiden virket han som publisist og tilhørte Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft, en unitarisk organisasjon som blant annet går inn for panteisme og filosofisk humanisme.

I 1971 intervjuet journalisten Gitta Sereny Hartl i småbyen ved Bodensjøen, der han underviste i kunsthistorie på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.

Bibliografi

Referanser

  1. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0
  2. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
  3. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  4. ↑ Sitert etter: Michael Grüttner: Das Dritte Reich 1933-1939 (Handbuch der deutschen Geschichte], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums».
  5. ↑ Patrick J. Gallo: The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome, (s. 2)
  6. ↑ Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub
  7. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
  8. ↑ «Wilhelm Patin», historisches-lexikon-bayerns.de
  9. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 66)
  10. ↑ Ingrid Richter: Katholizismus und Eugenik
  11. ↑ «Probabilismus», newadvent.org
  12. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 67-68)
  13. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  14. ↑ Rhodes 2002, s. 163
  15. ↑ Klee 2007, s. 228–229
  16. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  17. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64)

Litteratur

Kilder