Andrej Vlasov

Andrej Vlasov
Født1. sep. 1901Rediger på Wikidata
Lomakino
Død1. aug. 1946Rediger på Wikidata (44 år)
Moskva
Hengning
BeskjeftigelseOffiser, soldat Rediger på Wikidata
Utdannet vedM.V. Frunzes millitærakademi
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (–1942)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
UtmerkelserDen røde fanes orden (1940)
Den røde fanes orden (1942)
Ostvolk Medal 2nd Class in Bronze with Swords (1943)
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartDen røde armé, Den russiske frigjøringsarméen
Militær gradGeneralløytnant (24. januar 1942)
KommandoerDen russiske frigjøringsarméen, 99. infanteridivisjon (1. formasjon), 4. mekaniserte korps, 37. armé, 20. armé, 2. lynarmé
Dømt forLandssvik
DomDødsstraff
Deltok iØstfronten
IMDbIMDb
Andrej Vlasov på Commons

Andrej Andrejevitsj Vlasov (russisk Андрей Андреевич Власов, født 1. septemberjul./ 14. september 1900greg. i Lomakino nær Nizjnij Novgorod i Russland, henrettet 2. august 1946 i Moskva), var generalløytnant i den sovjetiske hæren. Han ble tatt til fange av tyskerne ved Leningrad i 1942. Etter det ble han overtalt til å kjempe på tysk side mot den Den røde armé. Det gjorde han som leder av Den russiske frigjøringsarméen.

Liv og virke

Vlasov var landeiersønn og studerte teologi ved et ortodoks presteseminar. Han oppgav disse religiøse studier etter den russiske revolusjon, og gikk over til landbruksvitenskap i stedet.

Militær karriere

I sovjetisk tjeneste

Han ble i 1919 innkalt til Den røde armé og kjempet i den russiske borgerkrig i Ukraina, Kaukasus og på Krim. Etter at Vlasov i 1930 var blitt medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti avanserte han raskt i gradene til generalløytnant. I 1938 ble han sendt til Kina som rådgiver for Chiang Kai-shek.

I 1941, i den første fasen av det tyske angrep på Sovjetunionen, var Vlasov sjef for det 4. mekaniserte korps og kjempet mot tyskerne på den sovjetiske sørvestfronten. Han førte deretter kommandoen over den sovjetiske 37. armé som forsvarte Kyiv. Etter at byen var omringet ble Vlasov fløyet ut. I slaget ved Moskva i desember samme år kommanderte Vlasov den 20. armé og han var en av de mest fremgangsrike sovjetiske generalene under slaget.[trenger referanse] For sin innsats ble han omtalt blant annet i avisen Pravda den 13. desember 1941.

I 1942 var Vlasov stedfortredende sjef for 2. støtarmé ved Voltsjovfronten. Hans tropper hadde som oppdrag å bryte den tyske blokaden rundt Leningrad. Hans armé ble omringet, men forsvarte seg i nesten to måneder. Til slutt havnet nærmere 60 000 sovjetiske soldater i tysk fangenskap. Vlasov klarte å flykte ut i skogene.

I tysk tjeneste

Den 12. juli 1942 tok tyskerne Vlasov til fange. 14. juli ble han forhørt av tyskerne. Syv uker seinere var han gått over til tysk side for å delta i angrepet mot Sovjetunionen.

I 1944 ble han leder for Komitéen for frigjøringen av Russlands folk (KONR) og dens væpnede gren Den russiske frigjøringsarméen (ROA). Vlasov ble ofte beskrevet som karismatisk og intelligent.[trenger referanse]

Adolf Hitler nektet lenge å gi tillatelse til å bevæpne Vlasovs armé og sette den inn mot sovjeterne, men dårlig krigslykke tvang tyskerne til å revurdere dette. Vlasov innså ganske tidlig at det å kjempe for tyskerne var å kjempe for en tapt sak.[trenger referanse] Derfor håpet han at Tysklands nederlag ville føre til at USA og Storbritannia ville se på Sovjetunionen med økende mistenksomhet, og at de ville trenge en anti-kommunistisk hær som var villig til å kjempe mot Sovjet.[trenger referanse]

Det Vlasov ikke visste var at han overhodet ikke hadde noen mulighet til å komme seg til de allierte landene for å kjempe for dem.

Vlasov fikk til slutt tre egne divisjoner hvorav én deltok i kampene mot den sovjetiske arméen ved overgangen av elven Oder midt i april 1945, der ROA-soldatene utmerket seg for sin hardnakkede motstand.

Vlasovs divisjoner var ikke de eneste tidligere sovjetiske borgere i Nazitysklands tjeneste; anslagsvis dreide det seg om minst 650 000 soldater.

Kapitulasjon, utlevering, henrettelse

Ved krigens slutt kapitulerte Vlasov for de vestallierte, men ble overlevert av amerikanerne til Sovjetunionen. På Jalta-konferansen hadde både Storbritannia og USA gått med på at alle sovjetiske krigsfanger og desertører som hadde kommet seg over til de allierte skulle returneres til den sovjetiske staten selv om desertørene og krigsfangene ikke ville det selv.

Vlasov ble stilt for retten og dom ble avsagt etter to dager. Han ble henrettet ved hengning i Tagankafengselet i Moskva i august 1946, sammen med 11 av sine medarbeidere fra ROA. De øvrige russiske soldatene ble sendt til tvangsarbeidsleirer i Sibir. Deres videre skjebne er ikke kjent. I kontrast til dette ga Liechtenstein asyl til rundt fem hundre soldater fra Den russiske frigjøringsarméen som siden fikk opphold i Argentina.

I Sovjetunionen ble navnet Vlasov ensbetydende med landsforræder, nærmest som en russisk quisling, og mange av de russerne som kjempet på tyskernes side ble sjablongmessig kalt vlasovtsy, hva enten de hadde tilhørt ROA eller ikke.[trenger referanse]

Rehabiliteringsforsøk

Anstrengelser for å hindre rehabilitering av Vlasov har vedvart i Russland. Etter begjæring fra en «sosial organisasjon» (Za veru i otetjestvo, «For tro og fedreland») i 2001 kom en utredningskommisjon frem til at det ikke forelå grunnlag for at rehabiliteringslovene skulle kunne tillempes i tilfellet Vlasov.

Omvendt har den tyske historiker Joachim Hoffmann sterkt argumentert for at Vlasov ikke var nazisympatisør, men en sovjetisk patriot som utelukkende ville befri Sovjetunionen fra Stalin og den kommunistiske undertrykkelse.

Referanser

  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 TracesOfWar, oppført som Andrey Andreyevich Vlasov, TracesOfWar person ID 67974[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Andrej_Vlasov, besøkt 16. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Munzinger Personen, oppført som Andrej A. Wlassow, Munzinger IBA 00000000157, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 67974, besøkt 11. desember 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Mark Mazower Hitler's Empire. Nazi Rule in Occupied Europe, Allen Lane 2008, ISBN 978-0-7139-9681-4, s. 462 - gjengir Reitlinger The SS, Alibi of a Nation London 1956, s. 200-201; Dallin German Rule in Russia 1941-1945: A Study of Occupation Policies, Boulder, Colorado, 1981, s. 534
  7. ↑ Korchagina, Valeria; Zolotov, Andrei Jr (6. november 2001). «It's Too Early To Forgive Vlasov». The St. Petersburg Times. Arkivert fra originalen .
  8. ↑ Hoffmann, s. 326-332

Litteratur

Dokumentarer:

Eksterne lenker