Berberis (Berberis vulgaris) er en buskplante i berberisslekta, som inngår i berberisfamilien. Busken kan bli opp til 4 meter høy. Den var en vanlig plante i middelalderens klosterhager, og den opprinnelige utbredelsen er usikker. Berberis vokser nå i Sør- og Mellom-Europa, samt i Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran. I Norge finnes den spredt nordover til Trøndelag. Arten er naturalisert mange steder i Nord-Amerika.
Beskrivelse
Berberisbusken (B. vulgaris) er løvfellende med mange gule blomster i en enkel hengende klase. Bladenes kant er tannet, med godt over 5 tenner på hver side av bladet. Dette skiller den fra høstberberis som har helrandede blader og blomster i fåtallige knipper, og fra perleberberis hvis blomster og lyserøde bær vokser i en topp. Bladene er klar-grønne og blanke, og ovale om lag 3-5 cm lange og 1-2 cm brede. Blomstene henger ned i klaser på en stengel og er gule eller svakt gul-grønne, og 4-6 mm lange. Bærene er røde og 7-10 mm lange.
Utbredelse
Berberis er innført til Nord-Amerika og Canada. Den er vanlig i Midt- og Sør-Sverige.
Økologi
Berberis er mellomvert for soppen svartrust (Puccinia graminis), som tidligere utgjorde en alvorlig trussel mot kornavlinger. Fra 1916 ble det forbudt å plante denne arten i norske hager, men med tiden har kornsorter blitt mindre sårbare for soppen, og trusselen dermed redusert. Forbudet ble siden opphevet av mattilsynet. Høstberberis som har blitt innført til Norge i senere tid er nå oppført på fremmedartslista med «svært høy risiko», og er per 2015 forbudt å innføre til landet, plante ut eller omsette, ifølge «Forskrift om fremmede organismer».
Berberis ble innført til Europa sent i middelalderen fordi deler av planten ble ansett for å ha medisinske egenskaper. Deler som har vært tillegges medisinsk virkning innen urtemedisinen er: stammebark (Berberidis cortex), rotbark (Berberidis radicis crotex), røtter (Berberidis radix) og friske eller tørkede frukter (Berberidis fructus). Berberis skal hjelpe mot en rekke sykdommer. Den gule rotbarken inneholder mye av alkaloidet berberin, som dreper bakterier, protozoer og sopp. Selv om bærene er bitre eller sure av smak, er de spiselige og svært rike på C-vitaminer. Alle andre deler av planten er giftig i store doser eller ved lengre tids bruk.
Kultivarer av den, og en annen art i samme slekt, B. thunbergii, har vært, og blir benyttet som prydplante og i skjermende hekker.
I Europa har bærene vært brukt i syltetøy. I Iran dyrkes planten, og bærene omsettes tørket under navnet zereshk. De høstes sammen med, og samtidig med, safran.
