César Franck

Bakgrunn

Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist.^{[trenger referanse]} Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv.

Karriere

Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det ved orgelet han skulle ha sin arbeidsplass, og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død.

Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker at Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach.^{[trenger referanse]}

Mange av Francks verker utnytter en «syklisk form» (bruk av samme tema i flere satser av et verk).^{[trenger referanse]} Hans musikk er ofte kontrapunktisk kompleks, med et harmonisk språk som er lett romantisk, med noe innflytelse fra Richard Wagner.^{[trenger referanse]}

Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år, særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), Preludium, koral og fuge for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886).^{[trenger referanse]}

Det siste verket han fullførte (og et av hans største), er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris.

I parken Square Samuel Rousseau i Paris er det et monument over Franck fra 1891 av Alfred Lenoir.