Dastgāh (persisk: دستگاه) er et musikalsk modalsystem i tradisjonell persisk kunstmusikk. Persisk kunstmusikk består av tolv modalskalasystemer eller dastgāher; til tross for at det egentlig finnes 50 eller flere dastgāher, regner musikkteoretikere til et sett på tolv grunnleggende systemer. En dastgāh er en meloditype som utøveren lager ekstemporerte fremføringer på grunnlag av.
Hver dastgāh består av syv grunnleggende noter, pluss en rekke variable noter benyttet som ornamentering og modulering. Hver dastgāh er en bestemt modalvariasjon til et utviklingsløp (sayr) som er bestemt av den forut foreskrevne sekvensrekkefølge, og kretser rundt 365 sentrale kjernemelodier kjent som gusheher (hver av disse melodier er en gusheh) som den enkelte musiker blir fortrolig ved ved erfaring og absorpsjon. Den kentoniseringsprosess er personlig, og er en subtil og dyp tradisjon. Den fullstendige samling av alle gusheher og dastgāher omtales som radif, og er nå medregnet på UNESCOs liste over kulturarven.
Dastgāhsystemet har hatt stor innflytelse på maqamsystemet innen arabisk musikk, begge forankret i Sassanide-Persias melodier som gradvis ble til islamsk fellesarv etter den islamske erobringen av Persia på 600-tallet.
Systemet med tolv dastgāher og gusheher er forblitt omtrent uforandret fra det ble kodifisert av mestermusikere på 1800-tallet, særlig av Mîrzā Abdollāh Farāhāni (1843–1918). Ingen nye dastgāher eller større gusheher har fått feste etter den kodifiseringen. Når det i moderne tid er blitt utviklet en āvāz eller dastgāh, har det så godt som alltid vært ved lån fra de allerede eksisterende dastgāher og gusheher, og ikke ved ukvalifisert innovasjon.
Det følgende er en liste over de syv dastgāher og syv aavaaz: