Dinornithidae

Dinornithidae
Kjempemoaer hadde ganske flat hodeskalle
Nomenklatur
Dinornithidae
Owen, 1843
Synonymi
Dinornis
(Owen, 1843)
Populærnavn
kjempemoafamilien,
kjempemoaer
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDinornithiformes
Økologi
Antall arter 2
Habitat terrestrisk, flygeudyktige
Utbredelse New Zealand
Inndelt i

Kjempemoafamilien (Dinornithidae) er en monotypisk familie som består av slekten kjempemoaer (Dinornis), med kun to kjente, men nå utdødde, arter av moafugler (Dinornithiformes). Disse var endemiske for de to store øyene som utgjør New Zealand. Kjempemoaene overlevde såvidt inn i historisk tid, men ifølge Hume (2017) ble begge artene trolig utryddet av maoriene i tidsrommet 1350–1450. Dette var enormt store fugler som var flygeudyktige. De hadde mange fellestrekk med dagens strutsefugler, men de tilhørte altså en annen orden.

Biologi

New Zealand hadde ingen landlevende pattedyr før menneskene kom dit. Voksne moaer hadde trolig bare én reell predator før maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet, nemlig den enorme, nå utdødde kjempeørnen (Hieraaetus moorei). Fugler utviklet seg derfor til å utnytte de nisjene som pattedyr fyller i andre verdensdeler. Moafuglene var planteetere. Som mange planteetere andre steder i verden var mange av dem svært store. Et særtrekk med kjempemoaene var den ganske flattrykte hodeskallen og det brede nebbet.

Den største av de to artene, sørøykjempemoaen (D. robustus), kunne bli opptil 3,6 m høy og på det mest ekstreme veie opp mot cirka 250 kg, men Aepyornis maximus i elefantfuglfamilien (endemisk til Madagaskar) kunne bli enda tyngre, kanskje opp mot 340 kg, men ikke like høy.

Moafuglene døde ut på grunn av maorienes overbeskatning av bestandene. De var altså utdødde lenge før James Cook kom til øyene. Men da oppdagelsesreisende fra Europa endelig kom dit, så fortalte maoriene mange historier om forfedrenes jakt på kjempefugler, som de kalte moa.

Inndeling

Treliste

Slektskap

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):

Dinornithiformes 

 Megalapteryidae

 Megalapteryx didinus



Dinornithidae
Dinornis 

D. robustus

D. novaezealandiae





 Emeidae 
 Pachyornis 

P. australis

P. elephantopus

P. geranoides

Anomalopteryx didiformis

Emeus crassus

Euryapteryx curtus






Referanser

  1. ↑ OSNZ (januar 2009). «New Zealand Recognised Bird Names (NZRBN) database». Ornithological Society of New Zealand Inc. Arkivert fra originalen 25. april 2015. Besøkt 14. februar 2011.
  2. ↑ Hume, Julian P. (2017) Extinct Birds. Bloomsbury Publishing, 2017. p. 560. ISBN 9781472937452
  3. ↑ Wood, JR. (2007). «Moa gizzard content analyses: further information on the diet of Dinornis robustus and Emeus crassus, and the first evidence for the diet of Pachyornis elephantopus (Aves: Dinornithiformes)». Records of the Canterbury Museum. 21: 27–39.
  4. ↑ Szabo, M.J. 2013a [updated 2017]. North Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/north-island-giant-moa
  5. 1 2 3 Szabo, M.J. 2013b [updated 2017]. South Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/south-island-giant-moa
  6. ↑ Worthy, T. H.; Scofield, R. P. (2012). Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised. New Zealand Journal of Zoology 39 (2): p. 87–153. doi: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060.
  7. ↑ Mibergl and Tyrberg, Per and Tommy (1993). «Naïve birds and noble savages – a review of man-caused prehistoric extinctions of island birds». Ecography.
  8. ↑ Smith, Philippa Mein (2012). A Concise History of New Zealand. Cambridge University Press. s. 2, 5–6. ISBN 9781107402171.
  9. ↑ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642 Åpent tilgjengelig. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106.

Eksterne lenker