Ficedula

Ficedula
Hann mugimakifluesnapper (F. mugimaki)
Nomenklatur
Ficedula
Brisson, 1760
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieFluesnapperfamilien
UnderfamilieSaxicolinae
Økologi
Antall arter 34
Habitat skog, krattskog, gressland, savanne, ørken og tundra med mer
Utbredelse Den gamle verden
Inndelt i

Ficedula er den mest tallrike slekten i fluesnapperfamilien (Muscicapidae) og inneholder cirka 34 småvokste arter. Artene er insektetere og endemiske for Den gamle verden, der det biologiske mangfoldet er størst i de sørlige og sørøstlige delene av Asia. Mange av artene i de varme strøkene av utbredelsesområdet er standfugler. På høye breddegrader er de typisk trekkfugler. Fugler i Europa og de vestligste delene av Asia overvintrer for en stor del i Afrika, mens arter som hekker på høye breddegrader lenger øst i Asia for en stor del overvintrer i det sørlige og sørøstre Asia.

Taksonomi

Typearten er svarthvit fluesnapper (F. hypoleuca), som ble beskrevet av den franske zoologen og naturfilosofen Mathurin Jacques Brisson i 1760. Slektsnavnet, Ficedula, refererer imidlertid til en fikenspisende fugl (ficus, fiken), som skal ha blitt transformert til en munk om vinteren.

Biologi

De fleste artene i denne slekten utviser tildels stor kjønnsdimorfisme, i det hannene typisk har langt mer praktfulle fjærdrakter enn hunnene, men det finnes noen unntak. Mest praktfulle er standfuglartene som finnes i på Filippinene og i Wallacea. Hunnene har som regel mer diffuse farger, og fjærdrakten er ofte mer jordfarget, selv om tegningene ellers kan være ganske like mellom kjønnene.

Artene trives i en rekke habitat, som skog (spesielt lauvskog og blandingsskog), krattskog, gressland, savanne, ørken og tundra med mer.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i hovedsak i henhold til Sangster et al. 2010 og Zuccon & Ericson 2010. Navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).

Treliste

Referanser

  1. 1 2 3 4 5 6 7 Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Old World Flycatchers (Muscicapidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.muscic3.01
  2. ↑ Brisson, Mathurin-Jacques (1760). Ornithologie, ou, Méthode Contenant la Division des Oiseaux en Ordres, Sections, Genres, Especes & leurs Variétés (på fransk og latin). Paris: Jean-Baptiste Bauche, 1760. Vol. 1, p. 38; Vol. 3, p. 369. doi: https://doi.org/10.5962/bhl.title.51902
  3. ↑ Jobling, James A. (2010). The Helm Dictionary of Scientific Bird Names. London, United Kingdom: Christopher Helm. p. 167. ISBN 978-1-4081-2501-4.
  4. ↑ Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, S. M. Billerman, T. A. Fredericks, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2019. The eBird/Clements Checklist of Birds of the World: v2019. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
  5. ↑ Sangster, G., Alström, P., Forsmark, E. & Olsson, U. (2010). Multi-locus phylogenetic analysis of Old World chats and flycatchers reveals extensive paraphyly at family, subfamily and genus level (Aves: Muscicapidae). Molecular Phylogenetics and Evolution 57(1): 380–392.
  6. ↑ Zuccon, D. & Ericson, P.G.P. (2010). A multi-gene phylogeny disentangles the chat-flycatcher complex (Aves: Muscicapidae). Zoologica Scripta 39(3): 213–224.
  7. ↑ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  8. ↑ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker